Snapp!

Høy 1. etg. leies ut. Barnevennlig.

Snapp. Regn. Snapp. Lukene! Snapp. Hvor er de? Snapp. Lars i badeshorts. Snapp. Nei. Vent. Snapp. Lars i sykkelshorts! Snapp. Sykkelshorts!

St. Georg. Chaguaramas. Port of Spain. Stabekk. Hjemme! Så stort. Så mye plass. Og så mange ting. Altfor mange ting. Men du verden så fint det er her.

Bursdagsmiddag med barn uten rutiner

Vi er hjemme. Etter fem måneder til sjøs, er vi tilbake på Stabekk. Godt forankret. Trenger ikke lenger å bekymre oss for om hjemmet vårt er på samme plass når vi våkner. Og det er ganske deilig.

Savnet etter evige lørdagsmorgener, morgenbad, roti, reggae, rasta og mango kommer, men akkurat nå nyter vi å være hjemme. Har ikke vært alene et sekund siden vi landet fredag 30. juli, men det er topp! Lars begynte å jobbe mandag og Anikken begynner på SFO i morgen. Hverdagen er definitiv på vei. Men etter fem måneders ferie, er det vel lite sympati å hente. Det er greit. Jeg skjønner det.

Siste feriedag!

Martin har ikke en eneste rutine i kroppen og Anikken hevder at hun ikke liker norsk mango. Vi har en del å jobbe med. Men fy fillern så bra vi har hatt det!

Vi sees!

Hjemme!

Landlubbers

Vakre Alfard

Ja, så er Alfard på land. Det er rart. Det er rart at hun fremdeles gynger. Og det er rart at 152 dagers ferie snart er over. Rart. Og fint.

Men først skal hun pusses og vaskes etter alle kunstens regler. Puter skal renses, skrog skal poleres og tanker skal tømmes. Igjen strømmer det på med utgifter og jeg hører svakt pappas stemme i bakhodet: ”Hvis du noen sinne tenker på å kjøpe seilbåt, Mona, skal du gjøre følgende øvelse: Stable hele familien under et campingbord i hagen og sett på vannsprederen. Sitt der i to uker mens du river tusenlapper i to. Hvis du synes det er moro, kan du trygt kjøpe deg en båt.” Bytt ut hagen med Chaguaramas. Kanskje ikke helt riktig, men et lite poeng hadde han jo. Fin fyr.

Men vi angrer ikke! Lars fikser og ordner, og Sam hjelper oss med å finne de riktige folka og de riktige butikkene. For øyeblikket strever Lars med å innstallere air condition som skal hindre at luftfuktigheten skal ta knekken på inventaret. Riktig jobb for en ingeniør.

Martin og jeg rusler en del rundt i marinaen. Vi kommer ikke så mye lenger, for det står en gjeng med løshunder og henger ved inngangen. De tror at Martin er en nydelig, liten tapas og oppfører seg nokså truende. You can check out any time you like, but you can never leave …

 Martin tester nytt element - gress!

Dessverre har Trinidad-Mona flyttet inn igjen. Det er en person få - eller ingen - ønsker å tilbringe tid med. Ikke minst jeg. Kapteinen forsøker alle triks for å få henne til å flytte på hotell eller reise på utflukt, men til ingen nytte. Vi har hatt noen helt fantastiske måneder, så Trinidad-Mona skal ikke klare å ødelegge det på én uke. Hun får ikke bli med når vi skal på hotellferie i Port of Spain på tirsdag.

God is a Trini

Martin slapper av

Etter å ha tilbrakt en svært så trivelig lørdagskveld med Mads og Ingela fra Sverige samt resten av smulglervinen fra Carriacou, nærmet det seg den fryktede søndagen. Sam dukket opp som avtalt for å seile båten over til Trinidad søndag kveld. Det gjorde ikke tollmannen. Han hadde bestemt seg for å forlate kontoret til fordel for en tidlig brunsj. Det skapte en viss ubalanse i tidsregnskapet. Etter mye frem og tilbake endte Lars og Sam ute på flyplassen for å sjekke ut av Grenada. Der manglet de det riktige skjemaet, og enden på visa var at sjefen ute på flyplassen måtte kjøre tilbake til kontoret inne i byen for å få alt helt riktig. Først klokken syv på kvelden var Alfard på vannet og blinket iherdig på Martin og meg som tilbrakte natten på et hotell i Mourne Rouge (Haibukta).

Planen var å seile om natten for å unngå eventuelle pirater mellom Grenada og Trinidad. Det var en mørk og stille natt. En svært vindstille natt. Så vindstille som det aldri har vært før. Etter tre timer med motor, oppdaget Lars at dieseltanken slett ikke var så full som han hadde trodd. Og de to jerrykannene på dekk var så tomme så tomme. Ikke noe vind og ikke noe diesel. Det finnes vel bare et dekkende ord for en slik situasjon. Klønete. Gutta heiste seil, men til liten nytte. Klokken 05.00 var det stopp. Da lå de ikke lenger stille. De drev bakover mot Grenada. Så mye for å seile om natten for å unngå pirater. Som den deiligste konfekteske lå de bare der og duppet. Full av godbiter.

Redningen er nær

Etter iherdig tankegang og utallige forsøk på å få tak i noen på Trinidad som kunne komme ut med noen liter drivstoff, ble gutta plutselig oppmerksomme på at de lå og drev rett ved siden av en oljeplattform. På VHF´en fikk de tak i en av supplybåtene og etter litt småprat, var det duket for påfyll. Fire mann i redningsbåt og en kanne diesel. Dårlig diesel. Motoren streiket med én gang. Filtrene var tette på et øyeblikk, og stemningen var alt annet en lystig. Men oljeplattformer er ikke skikkelige oljeplattformer uten en skikkelig maskiningeniør. To og en halv time senere var tanken renset, motoren fikset og tanken fylt opp igjen med super vare.

Videre på vei mot Trinidad fikk Lars og Sam også besøk av kystvakten. Ikke sånne puslete kystvakter, men kystvakter med maskinpistoler på jakt etter illegale flyktninger og narkotika. Alfard var velsignet fri for begge deler og kunne fortsette ferden. En pratesyk norsk kaptein meldte seg også på VHF´en for å slå av en prat. Først klokken seks mandag ettermiddag seilte de inn til Peaks. 11 timer etter forventet ankomst.

Og på Peaks sto Martin og jeg og ventet. Også vi var litt etter skjemaet. Flyet var to timer forsinket og på flyplassen var det ingen som visste noe. På skjermen sto det ON TIME. Karibiapuls.

Nå er vi sammen igjen og det er fint! I følge Sam er Trinidad orkansikkert. God is a Trini. Vi får tro ham på det.

Tropical depression

Muskat

Vi storkoste oss på tur rundt Grenada. På muskatfabrikken ble vi satt godt over 100 år tilbake i tid. Her gjøres alt manuelt. Fra sortering til påmaling av sekker for eksportering. Grenadas største eksportartikkel er nettopp muskat, selv om mange av trærne gikk tapt i Ivan. Vi badet på nordspissen av Grenada. Her møtes Atlanterhavet og Det karibiske hav. Flaggene vaiet rødt og dramatisk, men på enkelte strekninger av stranden var det trygt å bade. Den økologiske sjokoladefabrikken bød på sjokoladete og smaksprøver. Vi fikk også teste ut tradisjonen med å danse i kakaobønner. Zoë og Anikken var ekstatiske da det viste seg at fabrikken også huset papegøyer, skilpadder og aper. Anette fikk plukket stjernefrukt og jeg tuslet fornøyd med en guave i lomma. Vi besøkte Leapers Hill, stupet der de gjenværende Karib-indianerne hoppet i døden i stedet for å la seg beseire av franskmennene på 1600-tallet. Grenada har en høyst dramatisk historie som toppet seg da en marxistisk militærgruppe kuppet makten i 1983. Få dager etter kuppet ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land.

Det nærmer seg definitivt slutten her nede. Anikken reiste hjem sammen med de andre på tirsdag og det ble veldig tomt. Jeg tror jeg må ha fått en tropical depression. Jeg er ikke sur. Jeg er rasende. Rasende på fyrstikker som er så fuktige at de knekker. Rasende på myggnetting som drypper. Rasende på klær som aldri tørker. Rasende på glass som velter. Som en vandrende kruttønne, gjør jeg dagene høyst ustabile for den like rolige kapteinen.

Men Grenada har ikke endret seg. Øya er like vakker som før og menneskene like vennlige og storsinnede. Når traff vi sist en bussjåfør som kjørte oss helt til døra?

Planen er å seile ned til Trinidad på søndag. Sam kommer opp og hjelper oss. Martin og jeg står mellom tre valg. Seile til Trinidad, fly til Trinidad eller fly hjem fra Grenada allerede på søndag. Vanskelige valg å ta, men kanskje siste alternativet er best. Det er som kjent ikke plass til kruttønner på en 37 fots seilbåt. 

Bestemor over bord!

Livemusikk til middagen

Zoë og Anikken fortsetter å sjarmere seg gjennom Karibia. På Mayreau var det Robert på Righteous & de Youth som lot seg begeistre og hentet frem trommer slik at jentene kunne spille. Spørs om han ikke angret på det etter hvert, men han lot som ingenting. Bestemor og Anette lot seg sjarmere av Mayreau. Her hadde vi også vår første MANN OVER BORD-øvelse, da bestemor havnet mellom båten og jolla. Det ble en munter øvelse. Ikke minst synes jentene at det var ustyrtelig morsomt. Bestemor bevarte fatningen og besto øvelsen med glans. Muggpølsamerikanerne ved siden av fikk eminent kveldsunderholdning, uten av det så ut til å hjelpe på humøret. Jeg er usikker på om seilferie i Karibia er det beste hvis man ikke tåler naboer. Og er det mulig å være i så dårlig humør når man befinner seg på et av de deiligste stedene i verden? Mystisk.

Robert selv

Tobago Keys er et syn uansett vær. Denne gangen blåste det hatter (dessverre ikke kokosnøtthatter) og høy og det ødela for snorklingen. Men ikke for opplevelsen av de ubebodde øyene og det fantastiske revet som ligger som en hestesko rundt hele. En god grunn til å komme tilbake til Karibia. Snart.

Seilturen tilbake til Carriacou gikk strålende. I Tyrrel Bay bestilte vi pizza fra Lazy Turtle, hentet dem med jolla og spiste sammen med Deavanti på Hallelujah. Deavanti poppet popcorn, spilte Bob Marley og vi følte oss straks som hjemme. I've been here before and will come again... Det gamle flagget vårt ble dekorert av jentene og vaier nå i vinden på Hallelujah. Det er fint å tenke på.

Nå er vi tilbake på Grenada og virkelig nyter de siste dagene her i Karibia. Vi har tatt sommerferie og i sommerferien vanker det litt ekstra. På BB´s Crabback i St. Georges fikk Zoë og Anikken en egen lekeonkel som tok dem med på fiske, plukket kråkeboller, lærte dem om kakaobønner, muskat og kanel. De spiste krabbe til middag og hevdet uoppfordret at det var det beste de hadde smakt. Maten var eminent. Jolla var tunglastet med muskat, kanel, mango og kakaofrukt da vi forlot restauranten. På Aquarium oppleve vi cruisevarianten av Karibia. En fin restaurant med en beliggenhet som bare finnes i brosjyrer. Trodde vi. Tunfiskbiffen var av en annen verden. Martin og jeg tenker på å sove en natt på hotellet der når Lars skal seile båten til Trinidad. Martin og jeg – og alle parene på bryllupsreise. Martin og jeg med egen jacuzzi på verandaen. I mine utvaskede (og uvaskede) grønne shorts, glir jeg rett inn i miljøet.

Take-away fra BB´s Crabback

I morgen er det rundtur rundt øya med sjokoladefabrikken som et av høydepunktene. Vi har det ganske fint.

Hallelujah

RastaMartin

Kapteinen er syk! Vi har en mistanke om at gjestene har hatt med seg bakterier fra Norge som vi ikke tåler. Selv var jeg litt syk på mandag. Jeg glemte rett og slett hvor urven man kan bli av smuglervin. I følge Deavanti som driver den flytende baren Hallelujah, er det smugling folk stort sett driver med her på Carriacou. Smugling og bygging av hus.

Mens kapteinen lå feberhet og svak i forpiggen, klinket vi til med bytur og barbesøk. Hallelujah har blitt vår nye stampub og Deavanti disker opp med drinker til de voksne og popper popcorn til jentene. Deavanti har, forsiktig sagt, blitt en svært populær fyr. Han bor i båten og baren åpner når han står opp. Enkelt og greit. Bestemor og Anette er på vei til å få karibiapuls. Eire!

Utenfor Hallelujah Bar - første jolla er vår

Vi har hatt en strålende dag på Paradise Beach og stranden bærer navnet sitt med rette. Lykken er å sitte under et mandeltre og ta livet fullstendig med ro. Det har vi blitt ganske gode til. ”Ta livet som det faller seg – ja, ta det som det faller seg – gi blaffen i bekymringer og strev”, synger Anikken av full hals og spretter bortover veien. Og så snubler hun. Alltid. Men det går bra.

Zoë og Anikken nikoser seg både inne og ute. Båten kan også gjøres om til en hytte. Det kan jo bli litt trangt med en stor hytte på 37 fot, men det er det visst bare vi voksne som synes. Jentene beveger seg nemlig i luftlinje over alle hindringer. Også mentalt.

Værmeldingen skaper som vanlig hodebry. Det meldes store nedbørsmengder hver eneste dag, men solen skinner uavbrutt. Vi klager ikke over det, men det betyr at vi ikke helt kan stole på det som blir meldt. Å gå opp på dekk gir en ganske umiddelbar status, men her skifter været fort.

Hvis kapteinen er på beina igjen i morgen, setter vi kursen mot Mayreau. Hvis ikke, får andre nok en gang vise sine jollekunster. Denne ganger uten å bli søkkvåt fra halsen og ned. De bølgene kan virkelig være utilregnelige. Kanskje kapteinen orker å karre seg til Lambi Queen og VM-kamp. Skal ikke se bort fra det.

Pirater i Karibia

Endelig kom Zoë på besøk! Anikken var i syvende himmel og Alfard ble omgjort til et sjørøverskip på et øyeblikk. Stikk, din landkrabbe! ropte Zoë og dermed var tonen satt for de neste to ukene. Som en overraskelse til de nyankomne hadde vi organisert en sjørøverfest på sjørøverskipet med pirater, skatter og tau og slenge seg i. Min tur i tauet holdt på å ende med forferdelse. Heldigvis slapp jeg med skrekken og en komprimert ryggrad. Vi danset, fektet, sang, lekte og gikk planken. Kapteinen og Anette badet med alle klærne og pengene på. Anikken og Zoë var øre av lykke, selv om Anikken var noe bekymret for tennene sine etter å ha satt til livs flere skumle sukkertøy. Umulig å si hvem hun ligner på. Martin sov i en tønne og fikk som vanlig ikke med seg stort.

Vi tok oss også en skikkelig bytur. Alle mann i jolla og det er jo en liten atletisk øvelse i seg selv. Men den holdt seg flytende og vi kom oss helskinnet i land på den andre siden. På markedet traff vi en rekke morsomme mennesker og før vi visste ordet av det hadde vi krydderkjeder rundt halsen og hatter på hodet. På The Northpole fikk vi oss en lokal øl, en hyggelig prat med innehaveren og bestemor og Anette fikk smakt på roti for første gang. Usikker på om det var vellykket, men Anikken og Zoë spiste av hjertens lyst. Og roti er ikke fullt så skadelig for tennene.

Første seiltur gikk til Carriacou. Lite vind og hvis det var vind, blåste den rett mot oss. Anette og bestemor knipset sjøsyketabletter og dermed var de satt ut av spill for noen timer. Jeg har en mistanke om at det var sjøsyketablettene som snakket da bestemor kom i skade for å kjøpe fem flasker hvitvin av en tilfeldig forbipasserende båt søndag morgen.

Vi seiler til skuta blir stappendes full av smykker og hatter og alskens tull. I morgen satser vi på å komme oss til Tobago Keys for litt skikkelig snorkling!

Get out of the water! Get out of the water!

Hai med mobilkamera

Akkurat i det jeg hadde rigget opp familien i strandkanten for det perfekte familiebildet med et nokså dårlig mobilkamera, oppdaget vi plutselig at det var en viss aktivitet rett ved siden av. Som i en scene tatt rett ut av Haisommer, ropte folk at vi måtte komme oss ut av vannet. Psyken var slett ikke forberedt på noe skummelt, og da jeg snudde meg så jeg en svart plastpose som lå og duppet i vannet. Like etter så vi at det beveget seg noe svart, spisst og lynraskt gjennom vannet. En hai! En ganske liten hai, men en hai! En ganske ufarlig hai, men fremdeles en hai! Og haien var i trøbbel. Den hadde tre motorbåter etter seg og ble etter hvert presset inn i hjørnet av bukta. Etter en lang og strabasiøs jakt, vant haien. Anikken og jeg tok en lavmælt high five. Ingen grunn til å provosere sinte fiskere med spyd og harpuner.

Anikken og jeg følger dramaet

Vi er igjen på Grenada og ligger i jålehavna. Havna der alle taukveilene rettes på hver kveld og havnegutta har stive, rene skjorter. Jeg har fønet håret for første gang siden februar og det føltes nesten som en spabehandling. En nokså rimelig spabehandling, riktignok. Rett ved siden av oss ligger det et sjørøverskip, og rett som det er legger de ut på tokt med nesten ekte sjørøvere om bord. Det kunne kanskje vært en tanke å spørre dem om de vil slå følge med oss over til Trinidad. Eller om vi kanskje kan få låne kostymet deres. Det vil nok skremme en hver pirat som måtte prøve seg.

Vi lå noen dager i Tyrell Bay og fikk endelig smakt på mangroveøstersene. I det vi skulle til å lage en St. Hans-omelett, hørte vi en lav røst på utsiden av båten. ”Hey, Skip, how about some oysters?” Kapteinen var skeptisk, men etter et par smaksprøver var han overbevist. Meningen var å kjøpe et dusin, men ting går ikke alltid etter planen her. Østersmannen hoppet om bord og begynte å åpne østers som om det ikke fantes noen morgendag. Et dusin ble raskt til tre, fire og fem. Lime hadde han også, og selv hadde vi en kald flaske hvitvin. 60 EC fattigere, men rik på østers og en ganske uvanlig og morsom opplevelse.

Anikken måtte på sitt andre legebesøk. Og det ene legekontoret er mer underlig enn det andre. Det er ikke noen resepsjon der man kan henvende seg og er det et venteværelse, er det fylt opp med gamle bilseter og kjøkkenvasker. På Bequia sto vi bare utenfor et hus vi kanskje trodde var legekontoret og ventet på en lege som kanskje skulle komme klokken 16.00. I Hillsborough hang det skilt om at legen var opptatt. Det viste seg etter hvert at legen ikke var der i det hele tatt. Men det ordner seg alltid, og Anikken fikk medisin for ørebetennelse. Nå kan hun ikke ha hodet under vann på ti dager. Det forbudet sprakk etter fire minutter i vannet, da Anikken ”glemte” seg.

Været er fremdeles et tema, selv om det er fint på Grenada akkurat nå. National Hurricane Center forventer 21 navngitte stormer/orkaner i 2010, og førstemann Alex er i dette øyeblikket på vei mot Belize og Guatemala før det forventes at den beveger seg mot Mexicogolfen. Det vil få store konsekvenser for opprydningen etter oljekatastrofen. Som om de trenger flere utfordringer. De ulike stormene/orkanene får navn i alfabetisk rekkefølge, og jeg kan ikke si at Igor høres ut som en hyggelig storm å være i. For ikke å snakke om Shary.

Nå gleder vi oss veldig til besøk av bestemor, Anette og Zoë! Jeg gleder meg også til litt påfyll av bøker. Jeg er fremdeles lei meg for at jeg er ferdig med Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo.

Sommer og ... en del regn

Grillfesten var en suksess. Maten var fortreffelig og Anikken danset seg inn i tropenatten etter en smektende steelbandversjon av Do you really want to hurt me.

Dagen etter forlot vi Bequia og seilte mot Mayreau. Mayreau er liten øy i Grenadinene med rundt 300 innbyggere. På veien fikk vi igjen et gledelig besøk av en gjeng delfiner. Salt Whistle Bay på Mayreau er selve fasiten på en sydhavsøy. Lang, vakker sandstrand med palmer og små stråhytter og nesten ikke et menneske. Virkelig et paradis. Anikken og jeg svømte inn til land for å snorkle og leke.

Også i Salt Whistle Bay bød det seg en grillfest. Martin var ikke i topphumør, men vi bestemte oss likevel for å delta på festlighetene. Da vi ankom festen, oppdaget vi at vi var de eneste deltakerne. Ikke den mest populære grillfesten, med andre ord. At det ikke var tenkt på drikkevarer til festen – ikke engang et glass vann – bekymret ikke arrangøren. Likevel så det riktig så koselig ut med lykt, bål og bord i strandkanten. Det syntes også de 941 myggene som åpenbart ikke hadde fått mat på en stund. I løpet av ti minutter hadde vi pakket sammen fisk, ris og poteter og var tilbake i båten. EkClausen glemmer tilstadighet å spørre om hva ting koster under mottoet Hvor dyrt kan det være? Dyrt, er det mest vanlige svaret. Men fisken smakte godt.

Lørdagen var satt av til å utforske øya. Helt på toppen ligger øyas eneste bebyggelse og her finnes også den berømte baren ”Righteous & de Youths” drevet av Robert Lewis. Her traff vi på en av øyas originaler. Det var nesten komplett umulig å forstå hva han sa og langt mindre hva han mente. Hver gang jeg dristet meg til å spørre, fikk jeg følgende kommentar: ”You heard me perfectly well. You just don´t believe it.” Etter hvert forlot han bordet vårt for å forvirre noen andre og vi hadde en lang og hyggelig lunsj med båtfolk og Robert selv. Vi tok også turen innom Dennis Hideaway. Dennis inviterte på bassengbading og en prat om livet på øya. Under orkanen Ivan hadde en rekke båtfolk blitt innlosjert hos han og det endte i full fest med sjømatpasta og rom. Det er en fest vi ikke ønsker å bli invitert på.

Dagen etter regnet fullstendig bort. Vi koste oss med å prøve å tette lekkasjer i luka og en og annen svømmetur i regnet. Været er definitivt mer ustabilt nå. Flere systemer ligger over Atlanterhavet og gjør seilingen noe mer uforutsigbart. Vi har alliert oss med en rekke andre båter og har nå slått følge med båt fra Sør-Afrika. De pakket bagen og noen surfebrett og forlot landet sitt for godt. Planen er å slå seg ned et annet sted, men først skal de seile noen år. De har en sønn på ti år og de har trampoline på båten. Det er ganske stas og Anikken er mildt sagt begeistret. Vi håper vi kan seile sammen med dem ned til Trinidad i midten av juli.

Seiltur i øsende regn 

For øyeblikket befinner vi oss i Tyrell Bay på Carriacou. Det er som å komme hjem. Øya har blitt grønn siden sist, og både dyr og mennesker nyter godt av det. Skipperen tar seg en velfortjent dusj i regnet.

Martin har blitt seks måneder og feirer det med å korte ytterligere ned på dagsøvnen. 

Doooooooo yoooooo really want to make meeeeeeeee cryyyyyyyyyyyy? 

Nervepirrende døgn

Mens verdens øyne er rettet mot fotball-VM, forbigår arrangementet nærmest i stillhet her i Karibia. Her er det været som teller. Grunnet en rekke forhold, er dette ventet å bli en overaktiv orkansesong. Det toppet seg mandag morgen da National Hurricane Center meldte at det var et lavtrykk på vei over Atlanterhavet med 60% sjanse for å utvikle seg til å bli en orkan. Det er dårlige nyheter for mannskap med frynsete nerver.

Mandagens snakkis dreide seg selvfølgelig om hva, når og hvor. Vi bestemte oss for å avvente situasjonen før vi eventuelt heiste klutene med kurs for mangroveskogen i Tyrell Bay på Carriacou. Heldigvis viser dagens værmelding at NHC har nedgradert sannsynligheten til 10% og at det eventuelt vil gå nord for Bequia der vi for øyeblikket befinner oss. Phu! Her gjelder det å følge med. Etter å ha vært ute i 40 knop er vi lite lystne på 140 knop. Anikken håpet at stormen skulle ta seg opp, slik at vi måtte ligge på hotell. På hotell har de ofte TV. Skuffet, er vel det rette ordet.

Borte hos Daniel Storey ble vi buden på en øl og litt værsnakk. Dave og Michell fra USA solgte alt de eide for fire år siden og kjøpte seg en seilbåt. Ingen av dem hadde sovet i båt før og anker visste de knapt nok hva var. Men nå kan de alt og deler vennlig sin kunnskap med oppskakede nordmenn. I tillegg fikk jeg oppskrift på hjemmelaget yoghurt og nå blir det yoghurt fra morgen til kveld. Det er ingenting som ikke blir bedre med yoghurt naturell på toppen.

Siden sist har vi også vært innom våre venner på St. Vincent. Rosi og Orlando disket igjen opp med en deilig middag og før vi reiste derfra hadde vi fylt opp båten med smykker, avokado, mango og ikke minst en stor potte med aloe vera. Orlando hadde plantet for oss og kom roende ut med den på morgenkvisten.

Her på Bequia får vi en følelse av at vi ikke er alene. Mange båter kommer og går, men det er også en hel del som blir liggende. Det er sommer i Karibia nå. Det betyr noe høyere temperatur (det var jo ikke akkurat hustrig fra før), litt flere regnskurer og et hav av blomstrende flamboyanttrær. Vakkert. Vi har vært og besøkt skilpaddene og denne gangen fikk vi lov til å klappe dem. Det kom som en overraskelse at skilpadder er skikkelig nysgjerrige og kosete. Veldig moro! Vi har også vært på fottur over til Friendship Bay som nærmest er lukket og låst for sesongen. Heldigvis var Bequia Beach Hotel åpent, så vi fikk oss litt å spise. Siden vi var de eneste gjestene – både i restauranten og hotellet ellers – fikk vi benytte oss av det herlige badebassenget. Det er vel det nærmeste EkClausen kommer et infinitybasseng. Enkelte vil kanskje hevde at vi var i overkant entusiastiske.

Anikken har begynt å jobbe for maten. Hun kjører jolle, hopper i land med tauet, binder opp, slipper anker og ikke minst bidrar til at innsjekkingen går som en drøm. Ved å pynte seg med kjole, sølvsko, smykker og lipgloss går det meste på skinner. Nå lader vi opp til grillfest i morgen. Dette er tredje gang vi prøver oss på samme grillfest. Vi har bommet både på tid og sted. Men i morgen. I morgen.

Det er ingen som har fortalt Anikken at det ble fanget en hammerhai helt inne ved bryggen her. Vi venter. Til hun blir voksen.

Seilingen kommer seg!

Den gamle mannen og crocksene

Et tegn på at man bør komme seg videre, er når knopmåleren har grodd fast. Etter én uke i Rodney Bay beveget vi oss videre sydover langs St. Lucia. Planen var å legge oss i Marigot Bay, men ryktene om en fiskefest i landsbyen Anse de Ray fristet oss til å fortsette et lite stykke til. Det fristet åpenbart ikke mange andre seilbåter, for vi var den eneste i bukta. Men folk kom fra fjern og nær i prammer, på surfebrett, i biler og på sykler for å delta på denne ukentlige lokale festen. Hele hovedgaten fylles opp med boder og spisebord og så er det bare å sette til livs det du måtte ønske. Anikken benyttet anledningen til å vise de lokale jentene siste nytt innen lipgloss. Martin hadde på forhånd bestemt seg for at han ikke ville være på noen fest, så etter to øl og noen fiskebiter var vi igjen på plass i båten. Lars er muligens skipper, men det er Martin som bestemmer.

Dagen etter seilte vi videre til Vieux Fort og ble tatt i mot som gamle venner. Alle syntes at Martin har blitt større og alle tror fremdeles at han er jente. Vi hang rundt på The Reef som vanlig og det var ikke fritt for at jeg sendte surfefilmene fra ungdomstiden en og annen nostalgisk tanke. Også vår gamle venn, som presenterte seg selv som The Dinghy Man, dukket opp igjen og hilste oss velkommen. Først så dukket det opp en falsk jollemann med mørke hensikter. Han var i ferd med å dumpe all søpla i strandkanten, men ble tatt på fersk gjerning og fikk seg en alvorlig strekk av Jollemannen. Som takk arvet han de oransje Crocksene til Lars. Usikker på hvem som var gladest – Jollemannen eller jeg.

Skipperen forsøker alt som står i hans makt for å få Alfard til å gå fortere. I tillegg til å få båten polert, forsøker han også å strippe den for utstyr. Verst har det gått utover grillen som nå er helt uten innhold. Videre har han kvittet seg med en hel del verktøy og nå til sist var det kameraet som måtte gå planken. Har en mistanke om at også brillene mine har gått samme vei. Ingen har sett dem siden 4. april.

Planen fungerte. Turen fra St. Lucia til St. Vincent gikk på rekordtid. Alfard logget 13 knop, vinden var oppe i 40 knop i kastene og bølgene fem meter høye. Det kom litt brått på oss og det hele føltes noe dramatisk før vi fikk båten under kontroll. En smule over besetningens komfortsone, men Anikken løste dette fint ved å synge Mamma Mia av full hals.

Karibia begynner å tømmes for båter og de som er igjen beveger seg mot Grenada. Anikken har igjen fått hjemlengsel og vi har laget en Zoë-kalender for å korte ned ventetiden. Martin har fått to tenner og han nøler ikke med å bruke dem.

Dessverre får vi ikke publisert bilder av Den avskyelige snømannen og kameraten i Lock Ness på badeferie i Karibia. Nye bilder kommer så snart et nytt kamera er på plass. Den fartsgale skipperen får ikke røre det.

Martin står stadig i fare for å bli kidnappet.

Idyllen slår sprekker

Etter å ha gått klar av katastrofen i ukevis, dukket det plutselig opp et forslag om en runde Scrabble. Vi burde visst bedre. Vi burde ha satt en stopper for det. Men plutselig var alt for sent og vi satt der med syv bokstaver hver og forsøkte etter beste evne å kvitte oss med æ, w og c. At S*Æ*P’E er et høyst gangbart ord vet alle. I hvertfall de som var unge på 1920-tallet. Beskyldningene haglet og misnøyen spredte seg. Skipperen benytter enhver anledning til å bruke harde ord som juksemaker og pipelort. Han vet ikke at ordet M*U*G*G*P*Ø*L*S på en god dag kan gi opp mot 34 poeng hvis man treffer på trippel ordpoeng og trippel bokstavpoeng.

Av mindre katastrofer kan vi nevne branntilløp. En sklibrikke hadde sneket seg over gasskomfyren og skapte uhygge i noen stakket minutter. Flammene slo opp, men besetningen opererte helt etter boka med brannteppe og det hele. Vi fikk oss en skikkelig støkk og det ble en vel autentisk brannøvelse. Kanskje vi fikk røyket ut noen av følgesvennene våre. I tillegg har vi blitt truet av ungdommer i hovedstaden på Dominica. Jeg reagerte iskaldt og rasjonelt ved å nekte å bevege meg ut av matbutikken. Crackmisbrukere som følger etter deg til fots er langt mer skremmende enn crackpadlere på surfebrett.

Vi er tilbake i Rodney Bay og sløser vilt med både vann og strøm igjen. Det ligger mange båter her, men de fleste er lukket og låst for sesongen. Minner litt om høsten i Norge. Vi har truffet på veldig mange hyggelige mennesker og endelig fått sushi til middag. Bursdagen til Terje ble feiret på The Edge (restauranten med verdens dyreste vann) og bursdagsbarnet spanderte rundhåndet.

Vision – en lokal rastafarimann – har tatt oss med på tur rundt øya og vi kom hjem med lommene fulle av avokado, mango, lime og cashewnøttfrukt. Vi dro ut klokken 05.00 for å få med oss papegøyene som flyr i grålysningen. Det er ganske magisk å være høyt oppe i fjellet, kun akkompagnert av fuglekvitter og knirkende bambustrær. Det går mot slutten på mangosesongen nå, så papegøyene har gode dager. Vi fikk også hilst på en svær boa som lå og slappet av i morgentimene. Drive-in vulkanen i Soufrire ga rom for en haug med spørsmål fra Anikken. Den sydet og kokte og lukten av råttent egg var tidvis nesten uutholdelig. Det er en god ting at det lukter svovel. Den dagen det ikke lukter noe er det virkelig skummelt.

I morgen reiser mormor og Terje. Mormor kommer sannsynligvis til å bli stoppet i tollen når hun forsøker å smugle ut kilovis med frø. Disse tre ukene har gått uhyggelig fort. Det har vært utrolig hyggelig med besøk, men nå begynner hverdagen igjen for EkClausen. Vi seiler videre sydover for å være på Grenada i slutten av juni. Da kommer bestemor, Anette og Zoë.

Anikken er tidvis noe engstelig for å seile i Atlanterhavet. Tenk om vi treffer på en liopleurodon. Alfard på syv tonn virker litt lite robust mot en øgle på 150 tonn. Vi er alle glade for at vi ikke seiler i Juratiden.

Luksusseilas

Siste dagen i Jolly Harbour tilbrakte vi på stranden med Schuyler og familien hennes. For en drømmedag for Anikken. Og i tillegg ble hun med Schuyler hjem uten oss og der vanket det både is og bading i badebasseng. Schuyler ble med tilbake til båten og fikk se på rommet til Anikken. Det var et lykketreff og begge jentene felte noen tårer da de skiltes. Adresser ble utvekslet og det er slett ikke dumt å ha en brevvenn i New York. Det synes også mamma og pappa. Anikken har i det hele tatt blitt veldig god på å skaffe seg venner. Hun har hatt Laurence fra Canada på middag og vært på fest med Jeanne fra Les Saintes. Det kan se ut som det internasjonale Nintendospråket fungerer utmerket.

Etter seks døgn i havna begynte vi å få vel gode vanner. Flere lys på om gangen, vann som rant uavbrutt og tilgang til dusj gjorde at vi begynte å miste grepet om seiltilværelsen. Det var på tide å bryte opp og vise mormor og Terje hva vi egentlig driver med her nede.

For en drøm det er å seile med fire hender ekstra. En litt røff åttetimers seilas fra Antigua og tilbake til Guadeloupe gikk bedre enn forventet. Ja, sett bort fra at Anikken var sjøsyk under hele overfarten. Men heldigvis vanket det litt ekstra trøst og den tapre sjørøveren kom seg etter hvert.

”Hva har skjedd her, a? Husene har blitt så gamle!” utbrøt Anikken da vi igjen seilte inn til Deshaies. Endelig fikk vi tid til å besøke den botaniske hagen vi ikke rakk sist. I tillegg til en vakker hage var det også mulighet for å mate fisk, papegøyer og geiter. Det var stor stas for både stor og små. Hele øya bugner av frukt og jeg fikk plukket nedfallsmango som Martin spiste til lunsj. På Les Saintes fikk vi også besøkt borgen og hilst på iguanene som holder til der. Lars og Anikken jukset og leide seg scooter. Makan.

Det blir litt ekstra feriefølelse med besøk. Da vanker det vin til maten og litt hyppigere restaurantbesøk. I tillegg er det gode muligheter for å få seg en ekstra time på øyet om morgenen og ikke minst en liten lesestund på ettermiddagen. Det har stått ganske høyt på ønskelisten de siste månedene. Mormor og Terje har fått sett skilpadder og prøvd seg på lokal mat og øl.

Planen er å seile med mormor og Terje til St. Lucia. Begge klarer seg utmerket i båt og det går forbausende greit å være to ekstra på 37 fot. Litt trangere blir det jo, men foreløpig er alle enige og vel forlikte. Begynner vi å krangle, setter vi dem av på Dominica og lar crackpadlerne skysse dem tilbake til Antigua.

Martin har blitt fem måneder og han feiret det med en skive makrell i tomat. Den gutten vet å kose seg. Martin bruker nå hele forpiggen når han sover og mye heller mot at vi må kjøpe en 1.20 seng til ham i stedet for barneseng når vi kommer hjem.

Jolly Good Harbour

Vi bestemte oss for å forlate Griskebukta til fordel Jolly Harbour. En ganske så lystig havn litt lenger nord på Antigua. Her er det steelband, live reggeamusikk og slåsskamper. Og det helt utenfor sesong. Havna er veldig barnevennlig med fine utearealer og ikke minst et stort svømmebasseng og strand.

Endelig kom mormor og Terje! Allerede flere timer før de skulle komme, satt Anikken på brygga og ventet. Gjensynsgleden var enorm! Og det vanket gaver til hele besetningen på Alfard. Underbukser, filmer, bøker og makrell i tomat. Herlig.

Første dagen dro vi på stranda. En nydelig strand nesten helt uten mennesker, men med en og annen ruspåvirket selger. Nå har det jo gang på gang vist seg at EkClausen har problemer med å si nei, så denne gangen endte vi opp med nesten en hel aloe vera-kaktus, en svinedyr frøbelg malt av en temmelig ølpåvirket hånd og to svære kokosnøtter. I tillegg så vi oss nødt til å leie en Hobie Cat. Familien kan liksom ikke få nok av seiling. Men moro var det.

Terje mente at faktor 15 måtte være mer en nok for en dag i solen. Heldigvis fikk vi overtalt ham til å bruke faktor 30. Terje har ikke vært i solen siden. Nå har det jo strengt tatt ikke vært mye sol de to siste dagene. Det har virkelig høljeregna hvert femte minutt og hele 17. mai holdt nesten på å regne bort. Først klokken to dristet vi oss ut. Da var besetningen i ferd med å gå fra konseptene i mangel på luft og plass.

Utstyrt med norske flagg dannet vi et aldri så lite tog på vei til bussen til St. John. Gutta på bussen var temmelig forbauset over at vi fremdeles feirer grunnlovsdagen så lenge etterpå. Antigua og Barbuda har vært en selvstendig stat siden 1981 og feirer ikke det i særlig stor grad. Antigua og Barbuda er et konstitusjonelt monarki og dronning Elisabeth II av Storbritannia er landets monark. Landet har vært gjennom økonomiske kriser og landets nåværende statsminister, Baldwin Spencer, jobber hardt for å bekjempe korrupsjonen som har gjennomsyret landet siden 1981.

Det ble ikke akkurat som 17. mai hjemme, men det vanket is, brus og leker. Søtpotet- og mangoløp er ganske gøy det også. Middagen på kvelden var en ubetinget suksess, da Skyler på fem år dukket opp og var mer enn interessert i å leke med Anikken. Anikken var verdens lykkeligste femåring da hun gikk og la seg, vel vitende om at Skyler også skal på stranden i morgen klokken elleve.

Nå vurderer vi hva vi skal gjøre. Vær og vind er såpass ustabilt, så vi følger værmeldingene ganske tett. Planen er å seile sydover igjen for å komme oss unna hurricane season, men vi må også ta hensyn til mormor og Terje som skal tilbake til Norge fra Antigua 3. juni.

Gratulerer med dagen alle sammen!

Stillingskrig i Griskebukta

Sent lørdag kveld dukket det igjen opp et insekt som minnet mistenkelig om en kakerlakk. Det var ingen bønn – kapteinen måtte til å skru opp alle bordene i båten. Kommandert rundt av Pinky, holdt han på hele natten så avreisen til Guadeloupe måtte utsettes til mandag. Vi sto rett og slett kakerlakkfast i Les Saintes. Det var forresten en god ting å skru opp alle bordene, siden vi i samme slengen avslørte at det er en lekkasje ett eller annet sted. Vi fikk tørket opp og tømt ut rundt 120 liter vann fra dørken. Ikke rart at inneklimaet har føltes noe fuktig.

Mandag morgen kom vi oss endelig av gårde til Guadeloupe. Vi hadde en fin slør i starten før vinden nesten forsvant. Så frisknet det til igjen med vind inn fra vest. Vi ankret opp i Deshaies på nordspissen av øya og slo oss til ro for natten. Deshaies er en liten pittoresk fiskelandsby og de har en spektakulær botanisk hage vi planlegger å besøke på turen tilbake. Det meste var lukket og søndagsstengt, men vi fikk oss likevel noe å spise på en restaurant der betjeningen jobbet i hvilemodus selv i karibisk målestokk. Hadde de jobbet noe saktere, ville respirator vært nødvendig. Men fisken var fortreffelig.

Grytidlig tirsdag morgen var det duket for seilasen til turens nordligste punkt – Antigua. En fin seiltur som tok rundt åtte timer i vekslende vindstyrke (30 til 60 grader mot vinden) og 4-9 knops båtfart. Jeg var litt nervøs da Lars insisterte på at vi gikk foran et digert tankskip, men kapteinen hadde selvfølgelig rett. Antigua er forholdsvis flat og det skal bety at været er mer stabilt her, uten at vi har merket noe til det foreløpig. Øya skryter også av å ha 365 strender. Vi har sett noen av dem og de er nydelige.

På Antigua ligger vi foreløpig i Falmouth Bay. Her er det yachtklubb, butikker og restauranter. Like bortenfor ligger den berømte English Harbour og Nelsons Dockyard. English Harbour var Englands hovedmarinebase etter at den ble ferdigstilt i 1745. Englands store sjøhelt, Admiral Lord Nelson, kommanderte verftet fra 1784 til 1787. Han var en rimelig upopulær mann her på Antigua, men har likevel fått verftet oppkalt etter seg. Verftet ble stengt i 1889. På 1950-tallet begynte restaureringen og i dag er det en turistattraksjon med barer, butikker og museer. Antigua er det desidert dyreste landet å sjekke inn i på ruta vår. Her i bukta tar de også betalt for å ligge på anker, for å gå i land, for kanskje å bruke toalettene på land og selvfølgelig en miljøavgift per hode. Vil vi ligge inne i havna på yatchklubben, er det ytterligere 600 kroner per natt. Snakker om velfødd bukt.

I havna har vi også truffet igjen noen av våre venner fra Trinidad. De er rimelig overrasket over at vi har kommet oss så langt nord. Hva behager? Vi er litt utenfor sesong her nå, siden hurricane season nærmer seg med stormskritt. En del steder er stengt, men på Le Cap Horn fikk vi servert deilig pizza. Og ikke nok med det – vi fikk barnevakt på kjøpet. Stedets innehaver, Gustavao, tok med seg Martin inn på kjøkkenet og lagde crème brûlée som Anikken spiste til dessert. Hun har begynt å få fine vaner med snegler til forrett og crème brûlée til dessert. Og Martin kjenner nå Le Cap Horns hemmelige oppskrift.

Antigua og Barbudas første statsminister - The Father of the Nation 

Vi har vært på utflukt til øyas hovedstad, St. John. Vi tok den lokale bussen og sang med på sjåførens samlekassett fra 1986 – There´ll be sad songs to make you cry… Mange minner fra den sommeren der! St John er en koselig liten by med sans for å gjøre cruiseskipturister til lags. Vi hang litt rundt og fikk med oss det innholdsrike markedet. Der lastet vi opp med frukt, grønnsaker og fisk i alle regnbuens farger. De var ikke til akvariet.

Nå teller vi ned dagene til mormor og Terje kommer, men vi publiserer ikke dette avsnittet før de har satt seg på flyet. 

Akkurat nå er stillingen 1-2 til kakerlakkene. Jeg prøver iherdig å finne Brunborg og Petersen i meg selv. De som bare trekker på skuldrene når kakerlakkene løfter anerkjennende på følehornene når de lager middag. Bare de ikke får tak i brødoppskriften… bare de ikke får tak i brødoppskriften… bare de ikke får tak i brødoppskriften… GazzzzzZZZZZZZZZZZZ

En bitteliten seilbåt i Griskebukta