Den gamle mannen og crocksene

Et tegn på at man bør komme seg videre, er når knopmåleren har grodd fast. Etter én uke i Rodney Bay beveget vi oss videre sydover langs St. Lucia. Planen var å legge oss i Marigot Bay, men ryktene om en fiskefest i landsbyen Anse de Ray fristet oss til å fortsette et lite stykke til. Det fristet åpenbart ikke mange andre seilbåter, for vi var den eneste i bukta. Men folk kom fra fjern og nær i prammer, på surfebrett, i biler og på sykler for å delta på denne ukentlige lokale festen. Hele hovedgaten fylles opp med boder og spisebord og så er det bare å sette til livs det du måtte ønske. Anikken benyttet anledningen til å vise de lokale jentene siste nytt innen lipgloss. Martin hadde på forhånd bestemt seg for at han ikke ville være på noen fest, så etter to øl og noen fiskebiter var vi igjen på plass i båten. Lars er muligens skipper, men det er Martin som bestemmer.

Dagen etter seilte vi videre til Vieux Fort og ble tatt i mot som gamle venner. Alle syntes at Martin har blitt større og alle tror fremdeles at han er jente. Vi hang rundt på The Reef som vanlig og det var ikke fritt for at jeg sendte surfefilmene fra ungdomstiden en og annen nostalgisk tanke. Også vår gamle venn, som presenterte seg selv som The Dinghy Man, dukket opp igjen og hilste oss velkommen. Først så dukket det opp en falsk jollemann med mørke hensikter. Han var i ferd med å dumpe all søpla i strandkanten, men ble tatt på fersk gjerning og fikk seg en alvorlig strekk av Jollemannen. Som takk arvet han de oransje Crocksene til Lars. Usikker på hvem som var gladest – Jollemannen eller jeg.

Skipperen forsøker alt som står i hans makt for å få Alfard til å gå fortere. I tillegg til å få båten polert, forsøker han også å strippe den for utstyr. Verst har det gått utover grillen som nå er helt uten innhold. Videre har han kvittet seg med en hel del verktøy og nå til sist var det kameraet som måtte gå planken. Har en mistanke om at også brillene mine har gått samme vei. Ingen har sett dem siden 4. april.

Planen fungerte. Turen fra St. Lucia til St. Vincent gikk på rekordtid. Alfard logget 13 knop, vinden var oppe i 40 knop i kastene og bølgene fem meter høye. Det kom litt brått på oss og det hele føltes noe dramatisk før vi fikk båten under kontroll. En smule over besetningens komfortsone, men Anikken løste dette fint ved å synge Mamma Mia av full hals.

Karibia begynner å tømmes for båter og de som er igjen beveger seg mot Grenada. Anikken har igjen fått hjemlengsel og vi har laget en Zoë-kalender for å korte ned ventetiden. Martin har fått to tenner og han nøler ikke med å bruke dem.

Dessverre får vi ikke publisert bilder av Den avskyelige snømannen og kameraten i Lock Ness på badeferie i Karibia. Nye bilder kommer så snart et nytt kamera er på plass. Den fartsgale skipperen får ikke røre det.

Martin står stadig i fare for å bli kidnappet.