Nervepirrende døgn

Mens verdens øyne er rettet mot fotball-VM, forbigår arrangementet nærmest i stillhet her i Karibia. Her er det været som teller. Grunnet en rekke forhold, er dette ventet å bli en overaktiv orkansesong. Det toppet seg mandag morgen da National Hurricane Center meldte at det var et lavtrykk på vei over Atlanterhavet med 60% sjanse for å utvikle seg til å bli en orkan. Det er dårlige nyheter for mannskap med frynsete nerver.

Mandagens snakkis dreide seg selvfølgelig om hva, når og hvor. Vi bestemte oss for å avvente situasjonen før vi eventuelt heiste klutene med kurs for mangroveskogen i Tyrell Bay på Carriacou. Heldigvis viser dagens værmelding at NHC har nedgradert sannsynligheten til 10% og at det eventuelt vil gå nord for Bequia der vi for øyeblikket befinner oss. Phu! Her gjelder det å følge med. Etter å ha vært ute i 40 knop er vi lite lystne på 140 knop. Anikken håpet at stormen skulle ta seg opp, slik at vi måtte ligge på hotell. På hotell har de ofte TV. Skuffet, er vel det rette ordet.

Borte hos Daniel Storey ble vi buden på en øl og litt værsnakk. Dave og Michell fra USA solgte alt de eide for fire år siden og kjøpte seg en seilbåt. Ingen av dem hadde sovet i båt før og anker visste de knapt nok hva var. Men nå kan de alt og deler vennlig sin kunnskap med oppskakede nordmenn. I tillegg fikk jeg oppskrift på hjemmelaget yoghurt og nå blir det yoghurt fra morgen til kveld. Det er ingenting som ikke blir bedre med yoghurt naturell på toppen.

Siden sist har vi også vært innom våre venner på St. Vincent. Rosi og Orlando disket igjen opp med en deilig middag og før vi reiste derfra hadde vi fylt opp båten med smykker, avokado, mango og ikke minst en stor potte med aloe vera. Orlando hadde plantet for oss og kom roende ut med den på morgenkvisten.

Her på Bequia får vi en følelse av at vi ikke er alene. Mange båter kommer og går, men det er også en hel del som blir liggende. Det er sommer i Karibia nå. Det betyr noe høyere temperatur (det var jo ikke akkurat hustrig fra før), litt flere regnskurer og et hav av blomstrende flamboyanttrær. Vakkert. Vi har vært og besøkt skilpaddene og denne gangen fikk vi lov til å klappe dem. Det kom som en overraskelse at skilpadder er skikkelig nysgjerrige og kosete. Veldig moro! Vi har også vært på fottur over til Friendship Bay som nærmest er lukket og låst for sesongen. Heldigvis var Bequia Beach Hotel åpent, så vi fikk oss litt å spise. Siden vi var de eneste gjestene – både i restauranten og hotellet ellers – fikk vi benytte oss av det herlige badebassenget. Det er vel det nærmeste EkClausen kommer et infinitybasseng. Enkelte vil kanskje hevde at vi var i overkant entusiastiske.

Anikken har begynt å jobbe for maten. Hun kjører jolle, hopper i land med tauet, binder opp, slipper anker og ikke minst bidrar til at innsjekkingen går som en drøm. Ved å pynte seg med kjole, sølvsko, smykker og lipgloss går det meste på skinner. Nå lader vi opp til grillfest i morgen. Dette er tredje gang vi prøver oss på samme grillfest. Vi har bommet både på tid og sted. Men i morgen. I morgen.

Det er ingen som har fortalt Anikken at det ble fanget en hammerhai helt inne ved bryggen her. Vi venter. Til hun blir voksen.

Seilingen kommer seg!