Dagen etter forlot vi Bequia og seilte mot Mayreau. Mayreau er liten øy i Grenadinene med rundt 300 innbyggere. På veien fikk vi igjen et gledelig besøk av en gjeng delfiner. Salt Whistle Bay på Mayreau er selve fasiten på en sydhavsøy. Lang, vakker sandstrand med palmer og små stråhytter og nesten ikke et menneske. Virkelig et paradis. Anikken og jeg svømte inn til land for å snorkle og leke.
Også i Salt Whistle Bay bød det seg en grillfest. Martin var ikke i topphumør, men vi bestemte oss likevel for å delta på festlighetene. Da vi ankom festen, oppdaget vi at vi var de eneste deltakerne. Ikke den mest populære grillfesten, med andre ord. At det ikke var tenkt på drikkevarer til festen – ikke engang et glass vann – bekymret ikke arrangøren. Likevel så det riktig så koselig ut med lykt, bål og bord i strandkanten. Det syntes også de 941 myggene som åpenbart ikke hadde fått mat på en stund. I løpet av ti minutter hadde vi pakket sammen fisk, ris og poteter og var tilbake i båten. EkClausen glemmer tilstadighet å spørre om hva ting koster under mottoet Hvor dyrt kan det være? Dyrt, er det mest vanlige svaret. Men fisken smakte godt.
Lørdagen var satt av til å utforske øya. Helt på toppen ligger øyas eneste bebyggelse og her finnes også den berømte baren ”Righteous & de Youths” drevet av Robert Lewis. Her traff vi på en av øyas originaler. Det var nesten komplett umulig å forstå hva han sa og langt mindre hva han mente. Hver gang jeg dristet meg til å spørre, fikk jeg følgende kommentar: ”You heard me perfectly well. You just don´t believe it.” Etter hvert forlot han bordet vårt for å forvirre noen andre og vi hadde en lang og hyggelig lunsj med båtfolk og Robert selv. Vi tok også turen innom Dennis Hideaway. Dennis inviterte på bassengbading og en prat om livet på øya. Under orkanen Ivan hadde en rekke båtfolk blitt innlosjert hos han og det endte i full fest med sjømatpasta og rom. Det er en fest vi ikke ønsker å bli invitert på.
Dagen etter regnet fullstendig bort. Vi koste oss med å prøve å tette lekkasjer i luka og en og annen svømmetur i regnet. Været er definitivt mer ustabilt nå. Flere systemer ligger over Atlanterhavet og gjør seilingen noe mer uforutsigbart. Vi har alliert oss med en rekke andre båter og har nå slått følge med båt fra Sør-Afrika. De pakket bagen og noen surfebrett og forlot landet sitt for godt. Planen er å slå seg ned et annet sted, men først skal de seile noen år. De har en sønn på ti år og de har trampoline på båten. Det er ganske stas og Anikken er mildt sagt begeistret. Vi håper vi kan seile sammen med dem ned til Trinidad i midten av juli.
Seiltur i øsende regn
For øyeblikket befinner vi oss i Tyrell Bay på Carriacou. Det er som å komme hjem. Øya har blitt grønn siden sist, og både dyr og mennesker nyter godt av det. Skipperen tar seg en velfortjent dusj i regnet.
Martin har blitt seks måneder og feirer det med å korte ytterligere ned på dagsøvnen.
Doooooooo yoooooo really want to make meeeeeeeee cryyyyyyyyyyyy?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar