Lazy Turtle

Ankeret løsnet den fjerde dagen. Lars satt tilfeldigvis på dekk og oppdaget det. Skumle greier. Tenk om han tilfeldigvis ikke hadde sittet på dekk, men vært inne i byen slik han var to timer tidligere. Nok til at noen ble litt frynsete, men ikke verre enn at vi ankret opp litt nærmere land og tok en natt til. Fem dager på svai på samme sted er kanskje ikke det ideelle for EkClausen. Vi begynte å gå hverandre temmelig på nervene, og det var jammen bra vi hadde en plan om å bryte opp. En av oss var på nippet til å ta jolla og stikke. Ikke urimelig å tro at det ville holdt hele veien til Norge. Men nå er alt fint igjen. Kakerkakkfeller er satt opp, så den frykten er minimert. Vi har også skrudd opp alle bordene i dørken og vasket grundig.

Vi møter en del mennesker og skjebner her nede og Anikken er dypt berørt over at noen må gå rundt å selge ting på stranda for å få penger til mat. Da er det godt det finnes turister som Lars. Den Aloe Vera-kvasten han kom hjem med, fikk vi god bruk for da Martin kom i skade for å få sol på seg. Mannen som solgte den, hadde bodd i Oslo i 10 år – nærmere bestemt Ullevål Hageby. Han reiste tilbake til Grenada for å begrave sin far og overta eiendommen. Ivan knuste alt og nå har han ingen penger til å bygge seg opp. Datteren hans bor fremdeles i Oslo.

Søndag morgen klokken kvart over seks forlot vi Grenada med kurs for Carriacou – rundt 30 nautiske mil. Det regnet og var fullstendig vindstille. Heldigvis så tok det seg opp og vinden økte på. Ganske skarp kryss i 10-15 knops vind, men en gjennomsnittsfart på 8 knop med ett rev i storseilet. Bølgene var mellom 1,5 – 2 meter og denne gangen syntes Anikken det var veldig moro. Vi så også en del flyvefisk på turen og det øket interessen ytterligere. Martin sov seg stort sett gjennom hele seilasen. En veldig fin tur og hele familien var oppstemt da vi ankom Carriacou og Tyrell Bay.

Selv om Carriacou er en del av Grenada, er øya fullstendig annerledes. Ingen fancy hoteller, tullete turistbutikker eller masete trafikk. På søndager er nesten alt stengt. Vi tok jolla inn til land for å få oss en matbit. Lars hadde glemt skoene sine, så vi andre sto i veikanten og ventet. Da traff jeg på Francis – eller Punto som er kallenavnet hans her på Carriacou. Han syntes det var hysterisk morsomt at Lars dro tilbake til båten for å hente sko. Som om det var nødvendig med sko på øya! Vi ble sittende og prate med Francis og hans britiske kone på The Lambi Queen i flere timer. Utrolig avslappet stemning. Så avslappet at det ser ut til at ingen her bryr seg om å kaste søppelet i søppelkassa en gang. Området flyter av søppel og knust glass. Helt greit å ha sko på. Francis lyste opp da vi fortalte at vår eneste plan var å være på Antigua den 15. mai. En slik holdning til livet blir verdsatt her på øya.

Også her er det veldig tørt. Regntiden uteble i fjor og det er ingen her som forventer regn før juni igjen. Alt er tørt og brunt og her er det vannkrise for øyeblikket. I gaten her i Tyrell Bay går det geiter og sauer som alle er på jakt etter vann. Vi har noe vann igjen i båten og får klare oss med det til senere. Ingen grunn til å vaske klær. Tror rett og slett ikke det er helt stilrent å stille i skinnende, rene klær. De bør ha flekker – helst av maling eller båtstoff – og de bør være stive av saltvann. Akkurat som håret. Er på god vei. Har dog byttet ut malingflekker med flekker av tomatsaus. Ingen som kommer til å merke forskjell.

Planen er å komme seg til Anse La Roche i løpet av dagen – en litt strevsom tur, men vel verdt strevet i følge ryktene. Vi har bestilt hummer av Francis til kvelds. Får se om de dukker opp. I skrivende stund sitter vi på Lazy Turtle. Et sjarmerende sted rett i vannkanten.

På svai

En stund siden vi var på nett. Først hadde en hai bitt over kabelen da vi lå i Port Louise, men nå er vi utenfor havneområdet. Vi ligger nå på svai utenfor Grande Anse. Var litt spente på dette og kapteinen har gått grundig til verks hva ankring angår. Første natten gikk ok – litt knirking i festet, men som kapteinen sa: Da vet vi at ankret er der. Andre natten blåste det veldig opp og dønningene slo inn i båten. Materialtretthet, tenkte jeg og sov svært lite den natten. Etter fire døgn på samme sted, tror vi at det sitter. Men vi er ikke helt sikre.

Ganske late dager med bading, snorkling og byturer. Temmelig komisk syn der vi kjører jolla inn til havna – lastet til randen av alt det en småbarnsfamilie trenger. Og vi får nesten aldri gjort det vi planlegger å gjøre. Det dukker alltid opp noe annet på veien og siden vi har så himla god tid, utsetter vi likså godt det vi skal til neste dag. Karibiapuls. Tre ganger har vi vært i byen for å kjøpe fersk fisk på fiskemarkedet. Først i dag lykkes vi og kunne sette til livs en deilig tunfiskbiff marinert i olje, sitron og sesamfrø.

Humøret til Martin har stabilisert seg, og så lenge han får mat og søvn er han en nokså jovial fyr å ha med på seiltur. Eneste jeg må passe på er at maten hans ikke er for salt. Anikken har fått snorkleutstyr og er helt hekta på å se etter krabber og fisk. Hun veldig nysgjerrig og oppsøkende i forhold til andre barn, men hittil har vi bare møtt to båter med barn ombord.

Jeg har kjørt jolla alene for første gang. Fra båten og inn til stranda. Først skulle jeg øve meg litt rundt seilbåten, mens Lars kom med velmenende råd og tips. Dessverre så er kommunikasjonen på 37 fots seilbåt heller ikke alltid på topp. Mens Lars snakket, forsvant Anikken og jeg i et godt tempo inn mot land. Uten penger. Uten mobiltelefon. Og med en veivende fyr på en Hanse 37.

Det gikk helt fint. Min største bekymring var å ikke få start på båten foran gjengen med gutter som badet på brygga. Ingenting ville gledet dem mer. I mellomtiden benyttet de anledningen til å ta Bomba, Helikopter, Dønningen og en rekke andre hoppteknikker utviklet i den hensikt å gjøre folk på brygga mest mulig våte. Gutta hadde perfeksjonert seg til fingerspissene. Neste gang tar jeg med brødet jeg bakte i dag. Det vil sette dem ut av spill. Anikken har spist én skive, resten skal vi bruke som blylodd eller anker. Oppskriften er livsfarlig hvis den havner i gale hender.

Trodde forresten at jeg så en kakerlakk om bord i dag. Mistet fullstendig fatningen. Beste måten å reagere på foran små barn, har jeg hørt. Lars beroliger meg med at den slett ikke ligner, men jeg kjenner at mistanken ikke slipper taket. Inn med jolla i morgen for å se etter feller.

Ting å være redd for: ankeret, hai, kakerlakker, hurricane season (etter å ha sett Ivans herjinger på Grenada i 2004 og lest meg opp på emnet), at brødoppskriften skal havne i hendende på en gal mann med makten og en knapp å trykke på.

Ting å glede seg over: morgenbad, kaffe på dekk, bok, glade barn, fersk fisk, roti, stranden, sol, varme, røde kinn, kald Carib, hyggelige mennesker, fine seilturer.

Snart påske! Skal bli deilig med ferie. Vi planlegger å feire den på Carriacou – naboøya til Grenada før vi setter kursen mot Tobago Keys. Planen er å sette seil i morgen tidlig rundt halv syv. Da har vi vært oppe en god time allerede.

God påske, alle sammen!

Alt klart - kast loss!

Ikke avreise i dag som planlagt. Det regnet bøtter og spann hele natten, og selv om vi ønsket oss litt regn, hadde vi ikke tatt høyde for at den voodoolignende seansen på andre siden av bukta faktisk fikk konsekvenser. Igjen var sengetøyet i forpiggen klissvått og siden Lars likevel hadde en del ting å fikse, bestemte vi oss for å unne oss en ekstra natt i jålehavna. Nå virker høytalerne ute også. Men det gjør ikke iPoden. Flott.

Etter regn kommer som kjent sol, og med den en skikkelig rød nese. Skulle nesten tro jeg hadde dratt det gamle Lancaster grillkremtrikset fra 80-tallet. Direkte pinlig å bli så rød på nesa, men det er kanskje enda mer pinlig å bli sett sammen med Lars i kokosnøtthatten han kom i skade for å kjøpe av en av selgerne på stranda.

Dette var visst dagen for de store ydmykelsene. Siden jeg ikke hadde kjørt jolle (eller noen annen båt for den saks skyld) siden jeg var 14 år, var det på høy tid at jeg frisket opp kunnskapene. Etter en bedre lunsj på Nutmag inne i byen, var det min tur å kjøre tilbake til båten. I det jeg skulle legge til kai, startet problemene. Jeg så på Lars at han ønsket seg langt vekk. Han ønsket kanskje at han var hjemme. At han var hjemme og måkte snø. Alt var bedre enn å være vitne til dette. Og når jeg tenker meg godt om, så gikk det ikke så veldig bra den gangen for 23 år siden heller. Hvis jeg ikke husker helt feil, kjørte vi på grunn og motoren gikk i stykker (Stemmer ikke det, Christin- Nøtterøy?). Tror det blir en stund til jeg får legge til med selve skuta. Nå er det mer en stående vits at jeg truer med å rømme i jolla. I kokosnøtthatt.

Har bedt selveste Viestad om tips til brødbaking om bord, så det blir et prosjekt i løpet av uka. Sjekket melposene, men dessverre hadde vi fått gjester. Melmidd. Skumle greier. Ser nesten helt ut som mel. Som mel som rører på seg. Og for ikke å snakke om dieseldyrene. Tør ikke engang tenke på hvordan de ser ut. Bare vet at de er nede i tanken og lager ugang. Vi er ikke alene.

Alt dette bare for å fortelle at det ikke bare er idyll på seilferie. Jeg nevner ingenting om all den deilige fisken vi spiser, de lange frokostene, det krystallklare vannet, fiskene i alle regnbuens farger, de mest spektakulære soloppgangene og de varme, deilige kveldene. Ingenting.

Lars gleder seg til videre tokt med den sjøsterke familien!

Vi feiret Martins 3 måneders dag med pannekaker. Uten midd.

Hurra - Grenada er nydelig! I den litt jålete havna er det blomster, toalett og dusj som virker, hyggelig restaurant som serverer god mat og ikke minst to papegøyer som roper hyggelige ting etter deg. Eller kanskje det er ukvemsord. Umulig å si og ikke så viktig. Solen stråler og alle venter på regn. Som på Trinidad har tørken vart i en evighet og øya trenger så sårt en skikkelig regnskur eller to.

Mens madrassene og alt sengetøyet tørket på land, dro Anikken, Martin og jeg på restaurant for å spise frokost. Aldri har kaffen smakt bedre. Anikken var glad, Martin smilte og jeg nikoste meg, mens Lars og Dale hang i masta, sjekket inn på immigrasjonskontoret og betalte havneavgiften. Dagen gikk med på forefallende og roen senket seg ved solnedgang. Men ikke lenge. For det viste seg at vi ligger rett ved siden av det som må være St. Georges eneste nattklubb. Og jeg skal hilse å si at Grenaderne ikke spytter i glasset. Selv på en torsdag er det fullt kjør til klokken 0500 om morgenen. Da overlapper hanene og Martin med sin egen fest. Den er jeg dessverre nødt til å bli med på. Festen vår ender med at Martin sovner og jeg svømmer 1000 meter i et 12,5 m langt basseng. En helt vanlig fest.

Endelig har vi fått oppleve Karibias krystallklare vann. Grande Anse ligger bare en svipptur fra havna og oppfyller alle krav til definisjonen av paradis. Vi tok en liten buss dit. Nesten hele bilparken her på øya består av vans som tilbyr transport. Inn med hele gjengen – vogn, bilsete, bager og badeleker. Det er ingen andre enn oss som blir litt svette av alt dette. Alle tar det med knusende ro og er ytterst hjelpsomme. Og du trenger aldri å vente på bussen. De kjører rundt og leter etter deg. Uten at det føles påtrengende. Genialt.

Anikken savner av og til noen å leke med. På stranda møtte vi fem år gamle Talulah fra London. Det var ganske stas! Hun skal være her lenge og gå litt på skole her, så det er kanskje mulig at vi treffer henne på samme stranden senere.

Lars og Anikken har også vært på tur med noen superraske båter for å se etter skilpadder og delfiner. Selvfølgelig så de ingenting, men turen i seg selv var strålende og de fikk med en kjempefin brosjyre over alle dyrene de kunne sett på en god dag. Etterpå dro hele familien inn til byen i gummijolla. Martin og jeg ble stående å henge utenfor markedet i et kvarters tid. Dundrende gangsterraprytmer og skumle folk med dødninghodecaps og saggebukser hadde ikke den minste effekt på Martin. Folk er veldig opptatt av han - roper til ham, holder i ham og spør. Om han er varm, om han får nok mat, om han får sol på seg, om han sover nok… Og alle tror at Martin er jente. Gått så langt noen ganger at jeg ikke har hjerte til å fortelle dem at ”she” er en ”he” og selv omtaler ham som jente. Må legge av meg det når jeg kommer hjem.

Planen er å ligge i havna her til mandag. Da trekker vi ut og legger oss på svai i en bukt ikke langt unna. Vi har lyst til å få med oss mer av krydderøya før vi setter kursen videre nordover. Viktig nå å tenke at vi har god tid – we got the whooooooooooooooooooooooole day!

Sååååååååå store bølger!!!

Onsdag 17. mars var det avreisedag! Et lite usikkerhetsmoment da tollkontoret streiket. Visstnok skjer det hele tiden her. Kan være noe så enkelt som at air conditionen eller kaffemaskinen ikke virker. Og det er mange ting som ikke virker her nede. Det meste vil jeg si. Landet har enorme naturressurser (olje og gass) og bare 1,3 millioner innbyggere. Likevel er det utrolig mange fattige og mye kriminalitet her. Ikke mange dagene siden jeg skrev at 86 personer var drept hittil i år – nå er tallet oppe i 98.

Forventningene til resten av oppholdet er mildt sagt skrudd i taket etter to og en halv uke i Chuaguramas og Coral Cove. Vi har møtt mange hyggelige mennesker her – båtfolket er et raust og vennlig folkeslag – men nå er vi mer enn klare for å starte det vi kom for!

Turen over til Grenada kan best assosieres med min første tur til fødestua da jeg hadde med meg smågodt og lydbok. Jeg hadde absolutt ingen idé om hva jeg gikk til. Middagsplanen var i overkant ambisiøs, men jeg gikk likevel til iherdig til verks like etter at vi forlot havna i CC. I det vi forlot Trinidad, slo bølgene over oss og gjorde livet om bord relativt utrivelig. Anikken ble livredd og Martin var skrubbsulten og jeg måtte bare gi opp prosjektet. Learning by doing fungerer ikke helt etter planen, bortsett fra at jeg nå har lært at gryta ikke må være for full og at takluka i forpiggen ikke bør stå i luftemodus. Du verden så vått det kan bli av en bølge.

Mens Dale og Lars styrte skuta, fungerte jeg som oppmuntrer, trøster og etter hvert en nokså brukbar Nintendo-spiller. I stedet for å ta sjøsyketabletter, utfordret jeg skjebnen og listet innpå syv små Snickers som jeg forseglet med et lokk av Pringles med ost og løk. Tydelig at denne jenta ikke har anlegg for sjøsyke. Etter hvert sovnet både Anikken og Martin og da tok min livlige fantasi fullstendig overhånd. Vi var helt alene i mørket – kun et par båter i det fjerne som for alt det vi visste kunne være pirater. Kan kjølen falle av under en litt røff seilas og hva med bommen? De filmene jeg spilte av i hodet mitt, er ikke festet til tape. Jeg er åpenbart ikke en nattseiler, og ingen var lykkeligere enn meg da det begynte å gry av dag.

I følge skipperen var dette en super seilas. Litt krappe og rotete bølger i det vi forlot Trinidad. Resten av seilasen hadde vi flott bidevind – mellom 15 og 20 knop og 2-3 meter høye bølger. Høye som hus, spør du en litt mer uerfaren seiler. Vi brukte om lag 12 timer på snaue 90 nautiske mil og logget en gjennomsnittsfart på rundt 8 knop. I det vi ankom Grenada var det soloppgang og flatt vann.

Har gode følelser for Grenada. Lagt til i en litt jålete havn for å tørke noen dager. Holdt på å gå på en kjempesmell da vi trodde at en EC skulle ganges med 0,45. Viser seg at vi må gange med 2,3 i stedet. Kunne blitt stygt.

En helt alminnelig søndag...

I følge den sinnrike planen skulle familien ut på egenhånd i går og overnatte i Scotland Bay til i dag. Endelig en natt utenfor havna. Det gikk fint å komme seg ut av havna og siden vi først var på tur bestemte vi oss for å se hva som befant seg på andre siden av sundet. Store bølger, maneter og en gjeng med pelikaner. Vi snudde etter en stund da Anikken var utålmodig etter å ta seg en dukkert. Plutselig kjente vi at noe var borti båten. Litt bekymret kikket Lars på dybdemåleren. 70 meter. Igjen dunket noe borti båten. Dybdemåleren viste 1,5 meter. Noe var definitivt riv, ruskende galt. Og der! Rett foran båten dukket det opp en delfin. Ikke bare én, men 15-20 stykker som fulgte båten i godt og vel en halvtime. Et fantastisk syn!

Etter denne store opplevelsen, var det definitivt på tide med et forfriskende bad i SB. Inne bukta blåste det hatter og høy og spent kastet vi ut ankeret. Det satt, men utfordringen var partybåtene ved siden av som lå som en konvoi og ikke pendlet på samme vis som en ivrig seilbåt. Flere og flere festbåter kom og sluttet seg til selskapet. Dansende bikinirumper i øyehøyde og Funky called Medina på full guffe, gjorde et øyeblikk slik at vi også følte at vi var en del av festen. Men bare et øyeblikk.

Det var litt skummelt å bade fra båten i så sterk vind, så Anikken og jeg satte oss i dingyen og rodde inn til land. Det var som å ro rett inn i en scene i filmatiseringen av Faldbakkens Uår 1 og 2, Sweetwater. Plastposer, flasker, bokser – søppel overalt. Vi badet bokstavelig talt i søppel. Etter kort tid og en rekke uanstendige tilbud, beordret jeg Anikken opp i båten og rodde derfra for harde livet. Men vi kom ikke av flekken i den sterke vinden. Anikken gråt og jeg bannet (bare selvlagde, ukjente banneord) og til slutt måtte Lars legge på svøm og hente oss. Ydmykende. Etter denne opplevelsen var jeg så frynsete i nervene at havna i Coral Cove virket som paradis.

Vel ”hjemme” i CC, ble vi invitert på middag ved bassenget. Et australsk par hadde fått kloa i en tunfisk og hadde tilbredt denne i alle tenkelige varianter fra sushi til grillet og foliebakt. Utrolig godt og Anikken spiste som om det ikke fantes noen morgendag. Skrønehistorier og felles irritasjon over hendelser i havna var kveldens tema. Jotuns toppsjef i Trinidad har nemlig tatt seg alvorlig til rette her i havna, og har gjort båtlivet uutholdelig for mange ved å sandblåse dekket på sin nye Class Ship 1 – en 100 fots tomastet seilbåt – hele helgen. Sandblåsingen dekket alle båter – innvendig og utvendig – med farlig metallstøv. Lars var fly forbanna – rene Eirin Brokovich. Modig mann mot hvit, dum og arrogant kapitalist uten tanke for annet enn eget ve og vel. Lungene til 12 uker gamle babyer var ham revnende likegyldig. Lars sto på og fikk en gjeng til å vaske hele båten, mens Anikken, Martin og jeg ble plassert i en katamaran med juletrebelysning og himmelseng. Livet i havna begynner å ta seg opp.

I dag skal vi bunkre opp båten for flere uker! Vet ikke når neste blogginnlegg kommer – mulig det blir en stund til.

Gratulerer med Rivertonprisen, Tom!

Don´t worry. I´ve got the whoooooooooooooooooooole day!

Vi er snart i seilbar stand og vi har vært på vår aller første utflukt! Vi dro til Scotland Bay – en bukt like i nærheten med ville brølaper. Dale ble med på turen slik at Lars kunne vise meg noen enkle seiltriks. Nå har jo jeg med meg håndboken Lær å seile, så det skulle jo egentlig være høyst unødvendig. Fall, skjøte, blokk – jeg har det inne… Vi badet alle mann. Til og med Anikken badet fra båten på 12 meters dyp uten hjelpemidler. Jeg må innrømme at jeg syntes det var litt skummelt, men hun er som en fisk og behersker elementet til fulle. Hun ville svømme inn til land, men der satte vi foten ned. Brølapene så vi lite til – satser på at de dukker opp når vi skal overnatte der fra søndag til mandag. Scotland Bay er visst Trinidads svar på Middagsbukta, så vi holder oss unna lørdagskvelden.

Båten er som et medisindepot. Jeg tør påstå at 1/6 av alt vi har med oss ned hit er medisiner av ulike typer. Kan vurdere å tjene litt ekstra penger ved å selge over rekka. Kanskje døpe den om fra Alfard til Narkohai. Men én ting har vi glemt: sjøsyketabletter og -plaster. Er det mulig? Ok – fem måneders seiltur - vi trenger kulltabletter, smertestillende, plaster, sårsalve, øyedråper, antibiotika, termometer ... Kan det være noe vi har glemt? Makan.

Livet her på Coral Cove går sin vante gang. Dockmasteren her er vennligheten selv og en standardfrase er: Don´t worry. I´ve got the whoooooooooooooooooooole day! Og det stemmer. Han fikser og ordner og kjenner alle, men mye av tiden går med på å sitter i skyggen ved bassenget og følge livet i havna. Fat-Ricky er havnas eneste dykker. Han er mer i vann enn på land og spiser Trinidas nasjonalrett roti fem til seks ganger i uka. Roti er en indiskinspirert rett – en fantastisk god pannekakeversjon med curry i ulike varianter. I det du har satt tenna i en, er det helt umulig å stoppe og spise. Det virker som den inneholder alt som er godt i livet. Men man kan ikke spise for mange av denne. Hver roti veier omtrent 750 gram… Jonas – en svenske som har fikset bommen – kom til Trinidad for 12 år siden, traff en dame og har vært her siden. I det hele tatt en hel gjeng som fikser og trikser med det meste. Lars er i sitt rette element. Han tenker båt, puster båt, er båt.

Det er fryktelig tørt her, og på de dagene vi har vært her har vi sett tre store skogbranner. Myndighetene her bruker ingen ressurser på å slokke disse brannene. De fleste er i harnisk over at landets president har svidd av 3 millioner TTD (ca. 3 mill NOK) på flagget som vaier over stadion. Landet har 1, 3 millioner innbyggere og hittil i år har det vært 86 drap. Norge er et fint land å bo i.

Anikken og Martin trives godt, selv om dagene kan bli litt lange for Anikken akkurat her i havna. Vi prøver å stykke dem opp med bading, rotur, iskjøp og spill så det går ganske bra. Nå har hun også smakt sverdfisk og det er moro. Martin ruller fra rygg til mage og synes at livet er ganske fint fra mageleie. Han myser utover havna og kjenner på følelsen av å ikke ha tre lag ull på seg til en hver tid. Han har også fått seg en liten dukkert i bassenget.

Onsdag satser vi på å sette kurs mot Grenada. Dale blir med oss på denne overfarten, og for de av dere som har sett Terror ombord, vil raskt trekke paralleller mellom Dale og Hughie (spilt av Billy Zane). Kanskje ikke like enkelt å trekke paralleller mellom mannskapet ellers og Nicole Kidman/Sam Neil. Bare vent til tropevarmen har tatt knekken på underhudsfettet! Men først egg og bacon til frokost. Det er tross alt lørdag.

Karibiapuls

Først: Bilder kommer, men nettet er så ustabilt at det er vanskelig å laste ned. Amerikaneren – samme som har vært her i snart to år – fikk beskjed om at det vedlegget han skulle laste ned tok 17 dager. Da er det bare å sette på kaffen.

Familien er på vei til å få den velkjente Karibiapulsen. Ingenting haster og ting tar tid. Lang tid. Tre ganger har vi vært for å se etter badetøy til Anikken, uten hell. Men vi har fått kjøpt mat. Dale, en fyr som hjelper oss med det meste, tok oss med til noe som må være Smart Club x 10. Så vi fylte båten med alt som kunne tenkes i de aller største forpakningene. Nå står kyllingcurryen på komfyren og putrer.

Å lage mat selv synes som ren luksus etter å ha måttet spise på Joe´s i flere dager. Helt ok, men man blir litt lei av overpriset liksomitaliensk mat. En dag inviterte vi Dale på middag, men vi måtte avlyse i siste liten. Ikke mer gass igjen. Typisk tabber vi bør unngå. Så da måtte vi ut igjen. Heldigvis hadde vi fått nyss om en lokal restaurant litt bortenfor. Familien våget seg ut fra Coral Coves lune rede og langs landeveien. Etter mørkets frembrudd. Skumle greier og alle holdt hardt på veskene. Som om det hjelper når det kommer en fyr med kniv… Vi kom helskinnet frem og kroa – som har skiltet OPEN ANY DAY/ ANY TIME - vartet opp med hai. Det var suksess! Anikken ble om mulig enda mer gira da hun skjønte at det kanskje var en hammerhai hun satte til livs. Bedre å spise enn å bli spist. Veldig godt og ikke minst veldig billig!

Ferskingen har også oppdaget at i dette miljøet er det liten vits i å huske hva folk heter. Det er navnet på båten som gjelder.

Vi driver fremdeles med avklimatisering – både fysisk og psykisk. Lars er rundt for å fikse og ordne alt, mens Martin, Anikken og jeg henger rundt båten og i det litt triste bassengområdet uten mulighet for å komme oss noen steder. Akkurat nå føler jeg med som en alenemor i en knøttliten leilighet i et dårlig nabolag. Jeg vet det blir tusen ganger bedre enn dette, så jeg har bestemt meg for å ikke reise hjem i dag likevel. Det hjelper ikke at den ekstreme fuktigheten får meg til å se ut som en fuktig sau i stedet for en kul surfer ... Takk for trøst, Guro! Jeg tror deg.

I dag har Anikken og jeg bestemt oss for å dra på en utflukt til Caroni Swamp. Et mangroveområdet der de berømte Ibit-fuglene kommer hver kveld for å drikke. Knallrøde fugler, blått vann og grønn skog. Rene Avatar. Slanger, krokodiller og aper er heller ikke uvanlig å se.

Vognen forsvant fra brygga, og vi mistenkte øyeblikkelig at den var stjålet. Først etter noen timer kom Lars på muligheten for at den kanskje kunne ha blåst på sjøen. Vi leide en dykker og vips så var vognen på plass igjen. Gikk fra å være de stakkars foreldrene uten vogn, til å bli de idiotiske og fordomsfulle foreldrene med vogn i løpet av et øyeblikk…

Anikken har lært å svømme helt! Bassenget her er så dypt at hun ikke har noen mulighet til å sette ned bena, men må holde seg flytende. Snømannen har blitt Hummermannen siden sist.

Er dette galskap?

Har hatt noen dager på hotellrommet nå og ser frem til å flytte inn i båten. Hotellrommet minner nok mest om en snuskete leilighet i et nokså dårlig nabolag og jeg minner om en sur småbarnsmor med møkkete klær. I Port of Spain og området rundt er det mye kriminalitet og vi frarådes på det sterkeste å bevege oss utenfor området etter mørkets frembrudd. Kostholdet til nå har vært stusselig med lite antioksidanter og slow food:-) Omtrent så langt det er mulig å komme den gjengse oppfatning av paradis.

Begynte å bli bekymret da strømmen gikk i området i går. For når strømmen går, betyr det forsinkelser. Det er ikke særlig oppmuntrende at amerikaneren i båten ved siden av har vært her i to år. Han trodde at båten var sjødyktig for et år siden, men nå satser han på at den er klar om tre uker. Lars og jeg vedder store deler av reisekassen på om han klarer det. Håper vi ikke finner det ut.

Anikken - familiens sosiale junkie - har allerede fått seg en lekekamerat. Julian er ti år og har allerede vært ute og seilt i noen måneder. De er begge veldig interessert i kritt- og juratiden og Anikken starter mange, lange og påståelige diskusjoner om de ulike dinosaurartene - helt uten respekt for at Julian er fem år eldre, har 15 filmer om emnet og en hel sekk med miniatyrdinosaurer.

Endelig er båten på vannet og vi er ombord. Lurte et øyeblikk på om dette var fullstendig galskap med en overtrøtt, klam og skrikende baby klistret på kroppen, en sur og rastløs femåring og to voksne i fritt blodsukkerfall på 37 fot... Nå er alt mye roligere og vi våger å kjenne litt på lykkefølelsen.

Bilder kommer så fort vi finner kablene.

Snømannen Lars

Sol og sommer. Familien jobber med å avklimatisere seg mens båten fremdeles ligger på land. Det er gjort noen reperasjoner på den og vi regner med at den er på vannet fra fredag. I mellomtiden bor vi på hotellet her i havna. Det er helt ok men ikke noe mer enn det. Vi har vært en tur i bassenget der Lars overhørte at noen lokale snakket om Snømannen. Det tok litt tid før han forsto at de ikke snakket om Snømannen av Jo Nesbø, men at det var hudfargen hans de refererte til. Det skal det bli en slutt på! Møtte på et norsk par som har vært og seilt siden slutten av november. De har med seg barn på 12 og 14 år som går på skole fra ni til tolv hver dag og en lærer som er med på turen. Regner med å få en del tips og råd i dagene som følger.

Det føles litt som å starte helt på nytt og selv om det bare er for fem måneder er det temmelig spennende. Som å sitte i en litt for skummel berg-og-dalbane.

Trinidad

Hurra! Vi er fremme. Etter snart to døgn på reisefot. Og det gikk over all forventning. Lille terrorist trives i fly og har sovet, spist, smilt og sjarmert seg over Atlanterhavet. Ny forretningidé er å fly små, skrikende babyer frem og tilbake til USA - Kolikk Charter. Nå er i vi havna der Alfard ligger og jeg har fått det endelige beviset på at det faktisk eksisterer en båt. En Carib og en pizza på Joes - en lokal seilkro her i havna - og nå rett i køya.