Onsdag 17. mars var det avreisedag! Et lite usikkerhetsmoment da tollkontoret streiket. Visstnok skjer det hele tiden her. Kan være noe så enkelt som at air conditionen eller kaffemaskinen ikke virker. Og det er mange ting som ikke virker her nede. Det meste vil jeg si. Landet har enorme naturressurser (olje og gass) og bare 1,3 millioner innbyggere. Likevel er det utrolig mange fattige og mye kriminalitet her. Ikke mange dagene siden jeg skrev at 86 personer var drept hittil i år – nå er tallet oppe i 98.
Forventningene til resten av oppholdet er mildt sagt skrudd i taket etter to og en halv uke i Chuaguramas og Coral Cove. Vi har møtt mange hyggelige mennesker her – båtfolket er et raust og vennlig folkeslag – men nå er vi mer enn klare for å starte det vi kom for!
Turen over til Grenada kan best assosieres med min første tur til fødestua da jeg hadde med meg smågodt og lydbok. Jeg hadde absolutt ingen idé om hva jeg gikk til. Middagsplanen var i overkant ambisiøs, men jeg gikk likevel til iherdig til verks like etter at vi forlot havna i CC. I det vi forlot Trinidad, slo bølgene over oss og gjorde livet om bord relativt utrivelig. Anikken ble livredd og Martin var skrubbsulten og jeg måtte bare gi opp prosjektet. Learning by doing fungerer ikke helt etter planen, bortsett fra at jeg nå har lært at gryta ikke må være for full og at takluka i forpiggen ikke bør stå i luftemodus. Du verden så vått det kan bli av en bølge.
Mens Dale og Lars styrte skuta, fungerte jeg som oppmuntrer, trøster og etter hvert en nokså brukbar Nintendo-spiller. I stedet for å ta sjøsyketabletter, utfordret jeg skjebnen og listet innpå syv små Snickers som jeg forseglet med et lokk av Pringles med ost og løk. Tydelig at denne jenta ikke har anlegg for sjøsyke. Etter hvert sovnet både Anikken og Martin og da tok min livlige fantasi fullstendig overhånd. Vi var helt alene i mørket – kun et par båter i det fjerne som for alt det vi visste kunne være pirater. Kan kjølen falle av under en litt røff seilas og hva med bommen? De filmene jeg spilte av i hodet mitt, er ikke festet til tape. Jeg er åpenbart ikke en nattseiler, og ingen var lykkeligere enn meg da det begynte å gry av dag.
I følge skipperen var dette en super seilas. Litt krappe og rotete bølger i det vi forlot Trinidad. Resten av seilasen hadde vi flott bidevind – mellom 15 og 20 knop og 2-3 meter høye bølger. Høye som hus, spør du en litt mer uerfaren seiler. Vi brukte om lag 12 timer på snaue 90 nautiske mil og logget en gjennomsnittsfart på rundt 8 knop. I det vi ankom Grenada var det soloppgang og flatt vann.
Har gode følelser for Grenada. Lagt til i en litt jålete havn for å tørke noen dager. Holdt på å gå på en kjempesmell da vi trodde at en EC skulle ganges med 0,45. Viser seg at vi må gange med 2,3 i stedet. Kunne blitt stygt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar