Karibiapuls

Først: Bilder kommer, men nettet er så ustabilt at det er vanskelig å laste ned. Amerikaneren – samme som har vært her i snart to år – fikk beskjed om at det vedlegget han skulle laste ned tok 17 dager. Da er det bare å sette på kaffen.

Familien er på vei til å få den velkjente Karibiapulsen. Ingenting haster og ting tar tid. Lang tid. Tre ganger har vi vært for å se etter badetøy til Anikken, uten hell. Men vi har fått kjøpt mat. Dale, en fyr som hjelper oss med det meste, tok oss med til noe som må være Smart Club x 10. Så vi fylte båten med alt som kunne tenkes i de aller største forpakningene. Nå står kyllingcurryen på komfyren og putrer.

Å lage mat selv synes som ren luksus etter å ha måttet spise på Joe´s i flere dager. Helt ok, men man blir litt lei av overpriset liksomitaliensk mat. En dag inviterte vi Dale på middag, men vi måtte avlyse i siste liten. Ikke mer gass igjen. Typisk tabber vi bør unngå. Så da måtte vi ut igjen. Heldigvis hadde vi fått nyss om en lokal restaurant litt bortenfor. Familien våget seg ut fra Coral Coves lune rede og langs landeveien. Etter mørkets frembrudd. Skumle greier og alle holdt hardt på veskene. Som om det hjelper når det kommer en fyr med kniv… Vi kom helskinnet frem og kroa – som har skiltet OPEN ANY DAY/ ANY TIME - vartet opp med hai. Det var suksess! Anikken ble om mulig enda mer gira da hun skjønte at det kanskje var en hammerhai hun satte til livs. Bedre å spise enn å bli spist. Veldig godt og ikke minst veldig billig!

Ferskingen har også oppdaget at i dette miljøet er det liten vits i å huske hva folk heter. Det er navnet på båten som gjelder.

Vi driver fremdeles med avklimatisering – både fysisk og psykisk. Lars er rundt for å fikse og ordne alt, mens Martin, Anikken og jeg henger rundt båten og i det litt triste bassengområdet uten mulighet for å komme oss noen steder. Akkurat nå føler jeg med som en alenemor i en knøttliten leilighet i et dårlig nabolag. Jeg vet det blir tusen ganger bedre enn dette, så jeg har bestemt meg for å ikke reise hjem i dag likevel. Det hjelper ikke at den ekstreme fuktigheten får meg til å se ut som en fuktig sau i stedet for en kul surfer ... Takk for trøst, Guro! Jeg tror deg.

I dag har Anikken og jeg bestemt oss for å dra på en utflukt til Caroni Swamp. Et mangroveområdet der de berømte Ibit-fuglene kommer hver kveld for å drikke. Knallrøde fugler, blått vann og grønn skog. Rene Avatar. Slanger, krokodiller og aper er heller ikke uvanlig å se.

Vognen forsvant fra brygga, og vi mistenkte øyeblikkelig at den var stjålet. Først etter noen timer kom Lars på muligheten for at den kanskje kunne ha blåst på sjøen. Vi leide en dykker og vips så var vognen på plass igjen. Gikk fra å være de stakkars foreldrene uten vogn, til å bli de idiotiske og fordomsfulle foreldrene med vogn i løpet av et øyeblikk…

Anikken har lært å svømme helt! Bassenget her er så dypt at hun ikke har noen mulighet til å sette ned bena, men må holde seg flytende. Snømannen har blitt Hummermannen siden sist.