En helt alminnelig søndag...

I følge den sinnrike planen skulle familien ut på egenhånd i går og overnatte i Scotland Bay til i dag. Endelig en natt utenfor havna. Det gikk fint å komme seg ut av havna og siden vi først var på tur bestemte vi oss for å se hva som befant seg på andre siden av sundet. Store bølger, maneter og en gjeng med pelikaner. Vi snudde etter en stund da Anikken var utålmodig etter å ta seg en dukkert. Plutselig kjente vi at noe var borti båten. Litt bekymret kikket Lars på dybdemåleren. 70 meter. Igjen dunket noe borti båten. Dybdemåleren viste 1,5 meter. Noe var definitivt riv, ruskende galt. Og der! Rett foran båten dukket det opp en delfin. Ikke bare én, men 15-20 stykker som fulgte båten i godt og vel en halvtime. Et fantastisk syn!

Etter denne store opplevelsen, var det definitivt på tide med et forfriskende bad i SB. Inne bukta blåste det hatter og høy og spent kastet vi ut ankeret. Det satt, men utfordringen var partybåtene ved siden av som lå som en konvoi og ikke pendlet på samme vis som en ivrig seilbåt. Flere og flere festbåter kom og sluttet seg til selskapet. Dansende bikinirumper i øyehøyde og Funky called Medina på full guffe, gjorde et øyeblikk slik at vi også følte at vi var en del av festen. Men bare et øyeblikk.

Det var litt skummelt å bade fra båten i så sterk vind, så Anikken og jeg satte oss i dingyen og rodde inn til land. Det var som å ro rett inn i en scene i filmatiseringen av Faldbakkens Uår 1 og 2, Sweetwater. Plastposer, flasker, bokser – søppel overalt. Vi badet bokstavelig talt i søppel. Etter kort tid og en rekke uanstendige tilbud, beordret jeg Anikken opp i båten og rodde derfra for harde livet. Men vi kom ikke av flekken i den sterke vinden. Anikken gråt og jeg bannet (bare selvlagde, ukjente banneord) og til slutt måtte Lars legge på svøm og hente oss. Ydmykende. Etter denne opplevelsen var jeg så frynsete i nervene at havna i Coral Cove virket som paradis.

Vel ”hjemme” i CC, ble vi invitert på middag ved bassenget. Et australsk par hadde fått kloa i en tunfisk og hadde tilbredt denne i alle tenkelige varianter fra sushi til grillet og foliebakt. Utrolig godt og Anikken spiste som om det ikke fantes noen morgendag. Skrønehistorier og felles irritasjon over hendelser i havna var kveldens tema. Jotuns toppsjef i Trinidad har nemlig tatt seg alvorlig til rette her i havna, og har gjort båtlivet uutholdelig for mange ved å sandblåse dekket på sin nye Class Ship 1 – en 100 fots tomastet seilbåt – hele helgen. Sandblåsingen dekket alle båter – innvendig og utvendig – med farlig metallstøv. Lars var fly forbanna – rene Eirin Brokovich. Modig mann mot hvit, dum og arrogant kapitalist uten tanke for annet enn eget ve og vel. Lungene til 12 uker gamle babyer var ham revnende likegyldig. Lars sto på og fikk en gjeng til å vaske hele båten, mens Anikken, Martin og jeg ble plassert i en katamaran med juletrebelysning og himmelseng. Livet i havna begynner å ta seg opp.

I dag skal vi bunkre opp båten for flere uker! Vet ikke når neste blogginnlegg kommer – mulig det blir en stund til.

Gratulerer med Rivertonprisen, Tom!