Lazy Turtle

Ankeret løsnet den fjerde dagen. Lars satt tilfeldigvis på dekk og oppdaget det. Skumle greier. Tenk om han tilfeldigvis ikke hadde sittet på dekk, men vært inne i byen slik han var to timer tidligere. Nok til at noen ble litt frynsete, men ikke verre enn at vi ankret opp litt nærmere land og tok en natt til. Fem dager på svai på samme sted er kanskje ikke det ideelle for EkClausen. Vi begynte å gå hverandre temmelig på nervene, og det var jammen bra vi hadde en plan om å bryte opp. En av oss var på nippet til å ta jolla og stikke. Ikke urimelig å tro at det ville holdt hele veien til Norge. Men nå er alt fint igjen. Kakerkakkfeller er satt opp, så den frykten er minimert. Vi har også skrudd opp alle bordene i dørken og vasket grundig.

Vi møter en del mennesker og skjebner her nede og Anikken er dypt berørt over at noen må gå rundt å selge ting på stranda for å få penger til mat. Da er det godt det finnes turister som Lars. Den Aloe Vera-kvasten han kom hjem med, fikk vi god bruk for da Martin kom i skade for å få sol på seg. Mannen som solgte den, hadde bodd i Oslo i 10 år – nærmere bestemt Ullevål Hageby. Han reiste tilbake til Grenada for å begrave sin far og overta eiendommen. Ivan knuste alt og nå har han ingen penger til å bygge seg opp. Datteren hans bor fremdeles i Oslo.

Søndag morgen klokken kvart over seks forlot vi Grenada med kurs for Carriacou – rundt 30 nautiske mil. Det regnet og var fullstendig vindstille. Heldigvis så tok det seg opp og vinden økte på. Ganske skarp kryss i 10-15 knops vind, men en gjennomsnittsfart på 8 knop med ett rev i storseilet. Bølgene var mellom 1,5 – 2 meter og denne gangen syntes Anikken det var veldig moro. Vi så også en del flyvefisk på turen og det øket interessen ytterligere. Martin sov seg stort sett gjennom hele seilasen. En veldig fin tur og hele familien var oppstemt da vi ankom Carriacou og Tyrell Bay.

Selv om Carriacou er en del av Grenada, er øya fullstendig annerledes. Ingen fancy hoteller, tullete turistbutikker eller masete trafikk. På søndager er nesten alt stengt. Vi tok jolla inn til land for å få oss en matbit. Lars hadde glemt skoene sine, så vi andre sto i veikanten og ventet. Da traff jeg på Francis – eller Punto som er kallenavnet hans her på Carriacou. Han syntes det var hysterisk morsomt at Lars dro tilbake til båten for å hente sko. Som om det var nødvendig med sko på øya! Vi ble sittende og prate med Francis og hans britiske kone på The Lambi Queen i flere timer. Utrolig avslappet stemning. Så avslappet at det ser ut til at ingen her bryr seg om å kaste søppelet i søppelkassa en gang. Området flyter av søppel og knust glass. Helt greit å ha sko på. Francis lyste opp da vi fortalte at vår eneste plan var å være på Antigua den 15. mai. En slik holdning til livet blir verdsatt her på øya.

Også her er det veldig tørt. Regntiden uteble i fjor og det er ingen her som forventer regn før juni igjen. Alt er tørt og brunt og her er det vannkrise for øyeblikket. I gaten her i Tyrell Bay går det geiter og sauer som alle er på jakt etter vann. Vi har noe vann igjen i båten og får klare oss med det til senere. Ingen grunn til å vaske klær. Tror rett og slett ikke det er helt stilrent å stille i skinnende, rene klær. De bør ha flekker – helst av maling eller båtstoff – og de bør være stive av saltvann. Akkurat som håret. Er på god vei. Har dog byttet ut malingflekker med flekker av tomatsaus. Ingen som kommer til å merke forskjell.

Planen er å komme seg til Anse La Roche i løpet av dagen – en litt strevsom tur, men vel verdt strevet i følge ryktene. Vi har bestilt hummer av Francis til kvelds. Får se om de dukker opp. I skrivende stund sitter vi på Lazy Turtle. Et sjarmerende sted rett i vannkanten.