Er dette galskap?

Har hatt noen dager på hotellrommet nå og ser frem til å flytte inn i båten. Hotellrommet minner nok mest om en snuskete leilighet i et nokså dårlig nabolag og jeg minner om en sur småbarnsmor med møkkete klær. I Port of Spain og området rundt er det mye kriminalitet og vi frarådes på det sterkeste å bevege oss utenfor området etter mørkets frembrudd. Kostholdet til nå har vært stusselig med lite antioksidanter og slow food:-) Omtrent så langt det er mulig å komme den gjengse oppfatning av paradis.

Begynte å bli bekymret da strømmen gikk i området i går. For når strømmen går, betyr det forsinkelser. Det er ikke særlig oppmuntrende at amerikaneren i båten ved siden av har vært her i to år. Han trodde at båten var sjødyktig for et år siden, men nå satser han på at den er klar om tre uker. Lars og jeg vedder store deler av reisekassen på om han klarer det. Håper vi ikke finner det ut.

Anikken - familiens sosiale junkie - har allerede fått seg en lekekamerat. Julian er ti år og har allerede vært ute og seilt i noen måneder. De er begge veldig interessert i kritt- og juratiden og Anikken starter mange, lange og påståelige diskusjoner om de ulike dinosaurartene - helt uten respekt for at Julian er fem år eldre, har 15 filmer om emnet og en hel sekk med miniatyrdinosaurer.

Endelig er båten på vannet og vi er ombord. Lurte et øyeblikk på om dette var fullstendig galskap med en overtrøtt, klam og skrikende baby klistret på kroppen, en sur og rastløs femåring og to voksne i fritt blodsukkerfall på 37 fot... Nå er alt mye roligere og vi våger å kjenne litt på lykkefølelsen.

Bilder kommer så fort vi finner kablene.