Don´t worry. I´ve got the whoooooooooooooooooooole day!

Vi er snart i seilbar stand og vi har vært på vår aller første utflukt! Vi dro til Scotland Bay – en bukt like i nærheten med ville brølaper. Dale ble med på turen slik at Lars kunne vise meg noen enkle seiltriks. Nå har jo jeg med meg håndboken Lær å seile, så det skulle jo egentlig være høyst unødvendig. Fall, skjøte, blokk – jeg har det inne… Vi badet alle mann. Til og med Anikken badet fra båten på 12 meters dyp uten hjelpemidler. Jeg må innrømme at jeg syntes det var litt skummelt, men hun er som en fisk og behersker elementet til fulle. Hun ville svømme inn til land, men der satte vi foten ned. Brølapene så vi lite til – satser på at de dukker opp når vi skal overnatte der fra søndag til mandag. Scotland Bay er visst Trinidads svar på Middagsbukta, så vi holder oss unna lørdagskvelden.

Båten er som et medisindepot. Jeg tør påstå at 1/6 av alt vi har med oss ned hit er medisiner av ulike typer. Kan vurdere å tjene litt ekstra penger ved å selge over rekka. Kanskje døpe den om fra Alfard til Narkohai. Men én ting har vi glemt: sjøsyketabletter og -plaster. Er det mulig? Ok – fem måneders seiltur - vi trenger kulltabletter, smertestillende, plaster, sårsalve, øyedråper, antibiotika, termometer ... Kan det være noe vi har glemt? Makan.

Livet her på Coral Cove går sin vante gang. Dockmasteren her er vennligheten selv og en standardfrase er: Don´t worry. I´ve got the whoooooooooooooooooooole day! Og det stemmer. Han fikser og ordner og kjenner alle, men mye av tiden går med på å sitter i skyggen ved bassenget og følge livet i havna. Fat-Ricky er havnas eneste dykker. Han er mer i vann enn på land og spiser Trinidas nasjonalrett roti fem til seks ganger i uka. Roti er en indiskinspirert rett – en fantastisk god pannekakeversjon med curry i ulike varianter. I det du har satt tenna i en, er det helt umulig å stoppe og spise. Det virker som den inneholder alt som er godt i livet. Men man kan ikke spise for mange av denne. Hver roti veier omtrent 750 gram… Jonas – en svenske som har fikset bommen – kom til Trinidad for 12 år siden, traff en dame og har vært her siden. I det hele tatt en hel gjeng som fikser og trikser med det meste. Lars er i sitt rette element. Han tenker båt, puster båt, er båt.

Det er fryktelig tørt her, og på de dagene vi har vært her har vi sett tre store skogbranner. Myndighetene her bruker ingen ressurser på å slokke disse brannene. De fleste er i harnisk over at landets president har svidd av 3 millioner TTD (ca. 3 mill NOK) på flagget som vaier over stadion. Landet har 1, 3 millioner innbyggere og hittil i år har det vært 86 drap. Norge er et fint land å bo i.

Anikken og Martin trives godt, selv om dagene kan bli litt lange for Anikken akkurat her i havna. Vi prøver å stykke dem opp med bading, rotur, iskjøp og spill så det går ganske bra. Nå har hun også smakt sverdfisk og det er moro. Martin ruller fra rygg til mage og synes at livet er ganske fint fra mageleie. Han myser utover havna og kjenner på følelsen av å ikke ha tre lag ull på seg til en hver tid. Han har også fått seg en liten dukkert i bassenget.

Onsdag satser vi på å sette kurs mot Grenada. Dale blir med oss på denne overfarten, og for de av dere som har sett Terror ombord, vil raskt trekke paralleller mellom Dale og Hughie (spilt av Billy Zane). Kanskje ikke like enkelt å trekke paralleller mellom mannskapet ellers og Nicole Kidman/Sam Neil. Bare vent til tropevarmen har tatt knekken på underhudsfettet! Men først egg og bacon til frokost. Det er tross alt lørdag.