Den nye kapellanen

Det slår ikke feil. Det er alltid stas å treffe på andre nordmenn når man er langt hjemmefra. Mens Anikken og Lars var inne på stranden i Tyrell Bay, ble jeg stående i kontrolltårnet på båten med kikkerten. Og der! Rett ved stranda lå det en katamaran med et norsk flagg. Den andre norske båten vi har sett på én måned. Kontakt måtte opprettes umiddelbart og jeg fikk raskt gitt beskjed til Lars. Lars raste over i jolla og traff på en gjeng veldig hyggelige nordmenn. Han lovte å komme tilbake med hele familien. Vi ser etter båter med nordmenn og båter med barn. Og vi bruker kikkert. Det var så vidt jeg ikke falt i vannet med kikkerten i hånda.

Halv åtte tirsdag morgen – bare et døgn senere enn avtalt – dukket Francis opp med en kjempehummer. Levende og livsfarlig. Altfor stor for Alfards små gryter. Hele familien i jolla og over til nordmennene som selvfølgelig hadde stor gryte, god plass og deilige ting å by på. Anikken hadde spiste både frokost og lunsj ombord før vi fikk somlet oss ut fire timer senere. Rundstykke med Stabburets leverpostei falt så absolutt i smak.

Hummeren smakte himmelsk! Spiste den med chilibrent smør og deilig hvitvin til. Følte oss som verdens heldigste og var nok verdens heldigste også. Ingen var på vei over Atlanterhavet i jolla denne kvelden. Altfor mette på rent hummerkjøtt.

I dag har vi vært en tur i Hillsborough - hovedstaden her på øya. Etter flere dager i Tyrell Bay, virket den knøttlille byen forferdelig bråkete og masete. Biler var det også. Da var det godt å komme hjem til Lambi Queen – stedet for dagdrivere. Sitter stadig en hel gjeng der som trolig ikke gjør noen verdens ting annet enn å se utover bukta. Det satt to karer og puttet batterier i en lommelykt da vi dro klokken elleve og de jobbet fremdeles med saken da vi kom tilbake klokken to. I dag oppdaget vi at det jobber en norsk jente på Lambi Queen. God morgen, ropte hun på klingende norsk. God morgen, ropte jeg og gikk videre. Og stoppet. For folk sier da virkelig ikke god morgen her på Carriacou? Rakk ikke å snakke så mye med henne – bussen sto og ventet – men håper å treffe på henne i morgen. Får se i kikkerten om hun er på jobb.

Carriacou er et deilig sted å være og vi satser på å komme tilbake på vei hjem i juli.