Storbyferie

Natten utenfor Rodney Bay var ganske så gyngete og ikke minst myggfull. Når myggen klarer å lete oss opp 500 meter fra land i frisk bris og finne veien inn gjennom et hull i myggnettingen, er det lett å tenke at vi ikke bare er et tilfeldig offer for blodtørste skapninger. De er ut etter oss.

Klokken 0700 satte vi seil med kurs for Martinique og hovedstaden Fort de France. En forholdsvis rolig seilas, men bølgene var opp mot fire meter og Anikken ble sjøsyk for aller første gang. Heldigvis gikk det nokså fort over, og vi kunne gjenoppta flyvefiskkonkurransen. Martin bestemte seg for å droppe dagsovingen. Anbefales ikke for barn under 2 år.

Martinique er en veldig stor øy sammenlignet med øyene vi har besøkt til nå. Fort de France er en by med rundt 130 000 innbyggere. Vi må igjen venne oss til at bilene kjører på høyre side og at alle priser må ganges med åtte. Martinique, sammen med Guadeloupe, St. Barth og deler av St. Martin, tilhører Frankrike. Det betyr boulangerie, crêpes og frekke underbukser. Det betyr også vesentlig høyere priser. På nivå med Norge og noen ganger dyrere.

Byen er fin og vi ligger rett nedenfor borgen. En litt annerledes ankringsplass; vakker og dramatisk. Selve byen er som å være i en by på den franske rivieraen. Mye liv, farger, turistbutikker og barn. Lars sloss med fransken og jeg gjør mitt beste med skolefransken. Det er ikke mye å skryte av, men vi går ikke sultne. Port of France har et fantastisk bibliotek, noen herlige markeder og mange hyggelige gater. Vi har vandret gatelangs i tre samfulle dager. Byen er en drøm for apotekfreaker som meg. Her ligger de på rekke og rad og et reiseapotek kan alltid oppdateres. Å forklare ulike mageproblemer på fransk kan være en ørliten utfordring. Da kan et oppfinnsomt kroppsspråk komme godt med. Martin har fått påfyll på vaksinen og det gikk så å si smertefritt. For oss i det minste. Martin er nok av en annen oppfatning og i etterkant fikk han i tillegg feber. Lille vennen. Ikke greit å ha feber når temperaturen ute er rundt 35 grader.

Også andre sliter litt i varmen. Særlig når hun hele tiden banker tærne inn i alt av små og store ting som befinner seg på en båt. I tillegg faller alt som kan falle eller mistes, ned på de samme, stakkars tærne. Hun må ha brukket tre av dem. Og når det skjer forvandler hun seg fra en mild og kjærlig mamma og hustru, til en kruttønne med et vokabular som ville gitt henne jobb som sjauer her i havna på minuttet. Spørs om hun ikke må mønstre på neste WalleniusWilhelmsen-båt som seiler inn. Det er ikke plass til kruttønner om bord på en 37-fots seilbåt. Ikke i månedsvis.

Hvis Martin er pigg igjen i morgen, seiler vi nordover på øya. Vi skal til St. Pierre. En by som nettopp har vært omtalt i norske medier i forbindelse med vulkanutbruddet på Island. Byen kalles Lille Pompeii.