Bananbrød på Bequia

Døgnet i Canouan bød på utfordringer. Drøye 30 knop i kastene gjorde at vi fikk testet ankret skikkelig. Vi lå og gynget som et lite nøtteskall i vårflommen og natten var alt annet enn behagelig. I løpet av nattet hadde vinden tatt tak i jolla og snudd den opp ned. Bensinkanna var på flukt og motoren hadde fått seg en skikkelig dukkert i saltvann. Det liker ikke motorer. Litt betuttet satt vi der og niduppet uten verken autopilot, dybdemåler, jollemotor eller pc. Datamaskinen hadde igjen bestemt seg for å ta en pause. Hva ville det koste for en watertaxi til Oslo? Kapteinen er skikkelig glad for at han har giftet seg med en hardhaus som takler motgang på strak arm. Bensinkanna ble utrolig nok funnet av en vakt inne på stranda morgenen etter og en hyggelig amerikaner kjørte oss inn for å hente den.

Tre ganger rigget vi båten for seilas før vi endelig kom oss videre til Bequia. Canouan er en hyggelig øy, men i denne vinden er øyas eneste ankringsplass uegnet. Etter et par timers brukbar seilas, ankom vi Port Elisabeth. Der ble vi øyeblikkelig møtt av en boatboy. Øyene er fulle av disse gutta som tilbyr nesten hva det skal være. Bøyer, vann, vask, diesel, brød, hummer, smykker og taxi. Mot en pen slump penger, selvfølgelig. Det gjelder å treffe på de riktige folka. Du vil ikke komme i diskusjon med båtgutter som kaller seg Rattle Snake, Big Shark, Crazy Fool eller Bad Boy. Da er det bedre å satse på God Is Good, Bay Watch eller Lambi Friend. Vi møtte på en fin fyr som hjalp oss både med motor og autopilot. Lars og Anikken dro inn til land og feiret det hele med en steelbandkonsert. Finnes ikke en sang i verden som ikke kan covres av et godt steelband. Martin og jeg nøt det hele fra båten.

Port Elisabeth er en koselig liten by som har det aller meste. Lykkemorgen er en kopp kaffe og en skive bananbrød på Lina´s. Det ble også rom for et og annet restaurantbesøk, der Devils Table gjorde mest inntrykk på Anikken. En sjørøvergrotte med hodeskaller og gyngende lykter. Vi dro også på uflukt til The Old Hegg Turtle Sanctuary. Her jobber Brother King med å bevare den stadig truede skilpaddebestanden. Han finner egg og klekker dem ut. Når de blir store nok (4-5 år) setter han dem ut i havet igjen. Han tar også vare på skadete skilpadder. Da vi kom, var anlegget stengt for turister. Heldigvis traff vi på Brother King som lånte oss nøklene. Han var tilfeldigvis innom for å spjelke foten til en måke. Ellers pleide han å være i kirken på denne tida.

Vi storkoser oss på tur og dagene begynner å gå veldig fort. Vips så har vi plutselig vært fem netter i Port Elisabeth. Og på de dagene har jeg forlest meg på Rundø. Om Petersen og Brunborgs jordomseiling i en Colin Archer-skøyte i 1957. Mine stadige referanser til disse gutta, begynner å gå kapteinen på nervene. Vi andre begynner å se oss mektig lei på at kapteinen til stadighet glemmer å ta på seg sko. Opptil flere ganger har vi måttet snu i jolla for å hente skoene hans.

Nå har vi bodd i seilbåten i seks uker og begynner både å se ut som og oppføre oss som noen sjøulker. Vi er ikke helt Petersen og Brunborg, men vi nærmer oss. Nå setter vi seil mot St. Vincent.

Willie rodde forresten forbi oss og inviterte oss på grillfest på stranda. Neste jul. Vi får se.

På vei til Brother King - en viss sikkerhet at sjåførens sønn er med.