Tivoliøya

Skuffende må vi voksne erkjenne at en øde øy med hvit sand og palmer ikke nødvendigvis er ønskedrømmen til en femåring. Anikken ønsker seg farger, lyd, mennesker, restauranter og iskrem. Ikke sand, sand, palme, klart vann, sand.

Det var så vidt vi rakk å heise seilene før vi var fremme på Union Island. Dette er et populært ankring- og provianteringssted for båter som skal videre til Tobago Keys eller andre deler av Grenadinene. Union Island er midt i blinken for Anikken. Fullstendig annerledes enn Carriacou. Dundrende musikk, fargerike boder, is og sandkasse. Hva mer kan ett barnehjerte begjære. Legger du til en restaurant med akvarium, et havnebasseng med hai og et gjøglershow som går av stabelen hver kveld, er lykken fullkommen. Anikken ler så tårene triller av folk som henger opp ned i masten. Får se om hun ler like mye når jeg skal heises opp i masten for å feste gjesteflagget. At alt av priser er skrudd i taket, bekymrer ikke en femåringer.

Påskeaften feiret vi på restauranten med akvarium. En ubetinget suksess. Siden restauranten hadde hvite duker og dobbelt sett med kniver og gafler, fordret det en viss stil på klientellet. Det betydde hårvask og på med klær. Pyntet til tennene med skjellkjeder og kokosnøtteffekter, entret vi restauranten og fikk servert super mat. Vi var ganske alene. Viste seg at det er 1. påskedag som er festdagen her på øya. I år falt karnevalet og påsken på samme tid og dermed ble det Easterval.

Og jammen kan de feste her på øya også! Ferge etter ferge med feststemte mennesker la til kai. Musikken var øredøvende og alle danset i gatene fulle av punsj, øl og karneval. Har en mistanke om at størsteparten av øyas forråd av ganja også gikk med under festen. Skal innrømme at det rykket litt i dansefoten, men bilsetet med Martin i roet den betraktelig.

I stedet ruslet vi bort til den offentlige stranda i utkanten av byen. Temmelig avsides. Filmscene: Glad familie oppsøker paradisisk strand de aldri har sett før. Stusser litt over en fyr som ligger og sover på en benk og ikke minst den forlatte teltplassen. Ligger de og sover eller er de med på festen? Far rusler inn til byen igjen for å kjøpe lunsj. Glad barnelatter. Skummel musikk. Og da oppdager hun det. Gravstøttene i utkanten av området. Også de forlatt. Neglisjert. Bortsett fra én… Ble ikke lenge på den stranda, for å si det sånn.

Vi ligger ved brygga. Temmelig autentisk med vannstasjon bygget av palmer og ellers en ganske løen brygge. Men vi liker det. Vi lar oss også begeistre av Yatchklubben her i Clifton. God, gammeldags yatchklubb med 80-tallstema. Her møtte vi på Angelo som sto og renset lambi – eller konkylier – som er en av Karibias delikatesser. Før vi visste ordet av det, hadde vi bestilt lambi take away på båten. Angelo skulle komme innom båten klokken syv med ferdig middag. At middagen var fullstendig overpriset, kom vi først på senere. EkClausen er ikke familien som pruter. 100 EC (260 kroner) for lambi er sikkert ok, men 60 EC (130 kroner) for poteter er kanskje å ta i. Særlig når hvitdukrestauranten byr på lambi for en langt rimeligere penge. Men det er jo sjarmen og vi slipper å vaske håret.

Angelo dukket opp med lambi nærmere to timer for sent. Da var deler av besetningen i Alfard i ferd med å gå i lufta. Akkurat som en take away-restaurant vanket det avslag i prisen. Også fordi han hadde glemt potetene. Som plaster på såret, lovet han å ta med familien ut til Happy Island morgenen etter. Happy Island er en liten øy bygget opp av konkylieskjell og betong. En fyr fikk nok av at han ikke klarte å få nok turister til virksomheten sin. I tillegg var han mektig lei av bergene med lambiskjell som forsøplet øya. Dermed slo han to fluer i ett smekk og skapte Happy Island - en pub midt ute i sundet mellom Union Island og Palm Island. Det må jo kalles å tenke utenfor boksen.

I dag ruslet vi en tur bort til Captains Gourmet, og snublet over festdeltakere som hadde overvintret. Noen få var allerede i gang igjen. Dessverre var Angelo en av de vi snublet over. Han hadde tydeligvis vært på sin egen Happy Island i løpet av natten. Hvem kan klandre ham – det er jo tross alt karneval og påske på samme tid. Kan skje den beste.

Nå er vi på vei til Tobago Keys og vi har spekepølse og fransk ost i kjøleskapet. Kan ikke annet enn å le.

Mona i masten - avslappet og fin!