På besøk hos Rosi og Orlando

Fremdeles ikke et vindpust da vi satte kursen mot Keartons Bay – bukten rett før Wallilabou. Wallilabou er hovedlokasjonen for Pirates of the Caribbeans. Vi hadde fått tips om denne lille bukten og Rock Side Café av en sveitsisk familie vi traff på Grenada, ringt på forhånd og bestilt middag. Fint med en plan noen ganger.

Bukta er veldig pittoresk og lokal. Vi var den eneste seilbåten som lå der og det føltes helt supert. Et tegn på at også den mentale hvilepulsen er kraftig på vei ned. I det vi ankret opp, så vi at det var mange barn på stranden. Denne muligheten måtte vi gripe. For første gang var det rolig nok vann til at også Anikken kunne svømme fra båten til stranda, så vi kastet ikke bort noe tid på å starte opp jolla. Svømmeturen på rundt hundre meter gikk strålende. Lite visste vi at alle innbyggerne i bukta sto og holdt pusten mens det hele pågikk. De mente det var galskap. Barna på stranda kom løpende og ville leke med Anikken. De var en 10-15 stykker og alle ville løfte henne, leie henne og leke med håret hennes. Stranda er så langt fra den rakte sanden på Vi over 90-stranden det er mulig å komme. Denne er omringet av mandel- og mangotrær og sanden er sort.

Her er det også en gjeng med båtgutter. Her oppe ror de, og det kan virke som om de ror ganske mye. Til nå har vi fått om bord kokosnøtter, brødfrukt, smykker, mango og tunfisk. Vi diskuterer priser og ender alltid opp med å betale mer enn båtgutta forlanger. Lars mener de bør få litt ekstra for all roingen og ventingen. I skrivende stund forsøker jeg å finne ut hva brødfrukten skal brukes til. Og så håper jeg inderlig at indianske smykker er moderne i år.

Klokken seks lørdag ettermiddag ble vi hentet av Orlando i en robåt. Akkurat da var dønningene såpass store, så vi tok ikke sjansen på å kjøre inn til stranda i jolla. Orlando prøvde seg på en ny vei inn, men tre store bølger slo inn over båten og middagsgjestene var med ett søkkvåte fra topp til tå. Jeg fikk låne en 40 år gammel kjole av Rosi og Anikken endte opp med et sjal. Lars mente det var en forbedring, siden jeg opprinnelig stilte i treningsshorts som jeg hadde forsøkt å kamuflere med en raff bluse. Det viser seg at jeg denne gangen har pakket altfor lite. En shorts, et skjørt (som glidelåsen har gått i stykker på) og en kjole. Petersen og Brunborg ville vært stolte av meg.

Rosi og Orlando er et ektepar som kjøpte dette stedet for 15 år siden. Sakte men sikkert har de bygget hus og anlagt hage. I 2003 bestemte de seg for å lage en bar. Hvorfor ikke? Baren ble til en liten restaurant og her serverer de kun lokal mat. Dette er et sted man må vite om og denne lørdagen var vi de eneste gjestene. Vi satte oss ned ved et bord i hagen deres og ble behandlet som en del av familien. Tørre klær, vask av gamle klær, velkomstdrink og en utsøkt middag.

Søndagen var blytung og grå. Dønningene slo inn over land og gjorde det umulig for oss å ta turen inn til stranden. Men ute på havet var det blikkstille og da ble det jammen meg en tur til Wallilabou Bay for å se på alle kulissene og spise på restauranten der temaet ikke overraskende er pirater. En dame som jobbet der kunne fortelle meg at Johnny Depp var en likandes kar. Det tror jeg på.

Vi ruslet en tur til stedets andre turistattraksjon – The waterfalls. Det hender at vi fra Norge blir litt skuffet når vi besøker fosser i utlandet. Så også denne gangen, men vi fikk tatt oss et ferskvannsbad og vasket håret. På tide. I bukta vår sto Rosi klar med nyvaskede klær og et nystekt grovbrød. Vi kommer tilbake hit i juni. Garantert.

Vi har sjekket ut av St. Vincent og Grenadinene og i morgen står St. Lucia for tur. Nå beveger vi oss mot de virkelig store øyene og de lange seiletappene. Alle mann til klutene!

Funnet ut at det er lite vits i å sette i gang store krangler. Ikke samme svungen over å sette seg i jolla for så å måtte be om hjelp for å få startet motoren…

Litt mer gass…

Har du pumpet inn bensin…

Ta i litt mer…

Blir ikke som å slamre igjen ytterdøra.

Kapteinen har begynt å få en underlig glød i blikket...