Nothing to see here, move on…

… leste vi i guideboken om Vieux Fort – den lille byen på sydspissen av St. Lucia. Nå har vi ligget her i fire netter og storkost oss.

Vi hadde en nokså røff seilas fra St. Vincent til St. Lucia. Bratt, uryddig sjø og regn som silte ned gjorde starten litt kilen. Kapteinen var den mest optimistiske og han mente at vi nærmest sto stille i den kraftige motvinden. Det hjalp litt at en gjeng delfiner vinket oss farvel før de satte kursen mot St. Vincent igjen. Opptil fire meter høye bølger og mannskapet var våte til skinnet av regn og sjøsprøyt. Ikke én eneste gang streifet det meg at vi kunne ligget og slappet av i en bungalow mellom palmetrær i Asia og bare puste rolig. Ikke én gang.

Men vi har lært. Alle vinduer og luker var forsvarlig lukket og matpakkene lå i kjøleskapet. Bare velstand med andre ord. Etter hvert dukket solen opp og på kroken satt det en tunfisk. Den aller første fisken på turen! Glemt var snøen som falt i fjor. Etter syv timer nådde vi endelig målet. Anikken var en tapper lettmatros, og Martin satte som vanlig i gang å hylskrike i det vi skulle legge ankret. Vi ligger rett utenfor moloen til fiskehavna og forholdene er ganske rolige. Det er så vidt vi kjenner noe vugging. Det kan jo kanskje tenkes at vi begynner å bli vant til å aldri være i vater. Fysisk. Psykisk er vi temmelig i vater.

Byen ligger helt utenfor allfarvei. Nesten ikke en båt eller en turist å se. Eneste attraksjonen i følge guideboka, er den internasjonale flyplassen som ligger like ved. Heldigvis kan man ikke alltid stole på disse guidene. Byen er svært sjarmerende. I tillegg til mange hyggelige steder, har den også en av de aller fineste strendene vi har vært på. Og den er fullstendig blottet for selgere. Vi måtte lete opp noen for å få lånt en parasoll. Det eneste som er der er en kul bar - The Reef – og den tilhørende kite- og surfebutikken som ligger vegg i vegg. Via Cecilie – sjefen her - har vi skaffet oss et secon hand surfebrett (2,79 x 0,69 og 151 liter). Det er duket for enda en scene i serien "Mona gjør ting hun ikke kan". Blir moro med surfebrettet i jolla også! Favorittstedet her i byen er The Old Plantation Yard. Wifi, kreolsk mat og morsomme mennesker. Alle vil snakke med Anikken og Martin og vi er høyst usikre på om de kommer til å bli med oss videre på turen.

Onsdag dro Anikken og Lars for å ri på hest på stranda. Anikken var mildt sagt noe oppstemt i forkant og for første gang på turen hadde vi en avtale vi måtte rekke. Klokken ti er vel tidlig for å pakke hele familien ned og ut. Martin og jeg hadde bestemt oss for å gå opp til Moule a Chique – et fyrtårn som ligger på rundt 250 meter over havet og med utsikt i alle retninger. Muligens litt ambisiøst med vogn, babybjørn og klikklakker, men behovet for å røre på bena begynner å melde seg etter snart to måneder på båt. En varm, lang og ikke minst grisebratt tur. Det hjalp lite at Martin var ute av rytme og slo seg fullstendig vrang på vei opp. Selve foringen måtte foregå i veikanten og han satt i babybjørnen nesten hele veien opp og ned. Men utsikten var fin. På veien fikk jeg tilbud om å kjøpe illegale rusmidler. Hva er vel mer naturlig å tilby narkotika til en mamma med en fire måneder gammel baby på trilletur? Akkurat som på Stabekk. Lars og Anikken hadde en super ridetur dog uten både sal og hjelm. Kanskje en liten nedtur for Lars at hesten han satt på også måtte leies rundt. Pussig at det ikke finnes noe bilde av det. Hadde vært fint å brukt i 40-års invitasjonen.

Myggen har sine nattlige all-you-can-eat-fester og tips tas imot med takk. Etter en ekstremt blodig natt, går vi en ny kamp i møte. Vi har myggnetting og mygg roll-on, men tydeligvis ikke særlig effektivt.

Nå seiler vi til Rodney Bay – Vieux Forts diametrale motsetning. En svær havn der alt er tilrettelagt for seilbåter og annet feriefolk. Vi har hørt rykter om en sushibar og en lekeplass. Første lekeplassen på to måneder.

Martin har blitt fire måneder og vi feiret det med selvfisket sushi.

Anikkens nyebåtsko. Hun har blivet slik en fornuftig, ung pige.