Sydenliv

Drømmeseilas fra Vieux Fort til Rodney Bay. Varierte fra vindstille til 15 knop og fra lens til skarp kryss. Sjøen var rolig og tidvis nesten blank. St. Lucia er fantastisk vakker med flere fjell enn på de andre karibiske øyene. Øya trues stadig av vulkansk aktivitet og da vi passerte Soufriére, kunne vi tydelig kjenne lukten av svovel. Nå er jo det helt vanlig i Norge for tiden, så det er ingenting å skrive hjem om.

Rodney Bay er syden. Bilkø. Subway. Burger King. Vi ligger i havna og da vi fortøyde kom Anikken ut, gned seg i øynene og ropte ” Mamma! Se! En brygge. Det har vi ikke sett på lenge.” Og det stemmer. Ikke siden Grenada. Hele bukta er full av båter, hotellet og ferieboliger for rikfolk. De fleste av rikfolka har også tatt seg råd til å investere i en tre-fire vennligsinnede rottweilere til å bevokte eiendommen sin. Populære hunder her i Rodney Bay. Baren Rehab er oppkalt etter at Amy Winehouse visstnok besøkte stedet og ryktene skal ha det til at amerikanske Ungkaren er spilt inn rett borti gata. Fint å kunne gå i land uten å bruke jolla og Anikken vil kanskje trekke frem lekeplassen som stedets største attraksjon. Det er som et utendørs Hoppeloppeland med amerikansk sikringskost.

Lørdag dro vi innom The Edge for å bestille bord til den etterlengtede sushien. Dessverre for oss var det booket inn et bryllup den kvelden, men ivrige som vi var bestilte vi bort til dagen etter og booket en ny natt i havna. Hele dagen gikk med på å tenke på, snakke om og forberede seg til kveldens besøk. Alle dusjet og vasket håret. Lars mente at han ikke hadde vært så ren siden vi dro fra Norge. Nye klær og hvit skjorte var også på plass. Lars var riktig så kjekk. Til og med Martin hadde fått ny bleie.

Forventingsfull og øre av lykke entret vi restauranten. Brød og vann kom på bordet og vi hadde endelig klart å lande på en sushimeny som sikret alles behov. ”No sushi on Sundays”, smalt det fra servitøren. Hva behager…? De hadde glemt å fortelle at sushibaren var stengt på søndager. Litt skuffa og bittelitt forbanna ble vi enige om å droppe hele restaurantbesøket. Kanskje litt barnslig – innrømmet det – men ingen rett på menyen kunne veie opp for skuffelsen. Men selvsagt skulle vi betale for de tre glassene med vann vi allerede hadde rukket å få. Og at de tre glassene med vann kostet nesten sytti kroner var bare rett og rimelig. At kvelden endte på Hoppeloppeland med sikringsskost og en øl, satte ingen demper på humøret. Ingenting er som å legge seg på oppadgående pommes frites-rus.

Vi legger det bak oss – både The Edge og havna. Nå er det ut på svai igjen med morgenbad og kaffe på dekk. I morgen begynner kapteinen sin surfeundervisning. Spent på hvor jeg vil havne på Hvor vanskelig kan det være, á?- skalaen. Har fått meg surfeshorts, så det skal ikke stå på utstyret.

Ellers kan jeg fortelle at båtlivet går bare bedre og bedre. Nå heises jeg opp og ned som en jo-jo i masten for å skifte gjesteflagg. Det blir også tid til en liten lesestund der oppe. Perfekt hvis man trenger en pause med utsikt. Leser Blind av Lars Ove Seljestad og på bildet her er jeg midt i scenen der Geir Kinsarvik er sperret ute på designerbalkongen. Ellers har jo St. Lucia sin egen nobelsprisvinner i litteratur. Får lese en roman av Derek Walcott på vei tilbake.

Tirsdag seiler vi til Martinique. Hørt at det er som å være i Middelhavet. Til å leve med det også.