Ved foten av Mt. Pelée

På vei fra Fort de France til St. Pierre ble vi igjen beæret med besøk av en gjeng delfiner. Det ser ut til at de elsker å leke med seilbåter. De stryker tett inntil båten og hopper og danser. Ganske så fantastisk start på dagen.

St. Pierre er en liten by helt nord på Martinique. Den ligger rett under vulkanen Mt. Pelée. I 1658 ble byens siste innfødte kastet ut av europeerne og det blir sagt at det ble kastet en forbannelse over byen. Vulkanen skulle hevne dem. Byen var et blomstrende handelssted og Vestindias perle – Karibias Paris. St. Pierre var Martiniques kommersielle, kulturelle og sosiale hovedstad. Skip kom fra hele verden for å ta med seg rom, sukker, kaffe og kokos. Storstilt handel gjorde plantasjeeierne styrtrike og sjømennene tok for seg av billig rom og vakre kvinner. Alle var glade.

Vulkanen ga en rekke advarsler. Den brummet og hveste og den 2. mai 1902 ble hele byen dekket av aske. Senere samme dag ble flere mennesker drept av et skred med kokende, vulkansk leire. Den 5. mai hadde vulkanen nok et utbrudd som drepte en rekke mennesker. Likevel var det ingen som rømte. Martiniques daværende guvernør, Mouttet, var ganske ny i gamet og hadde ikke lyst til å ta det enorme ansvaret det var å evakuere øyas viktigste by. I stedet ønsket han intenst at problemet skulle forsvinne. Ingen grunn til å skape panikk eller misstemning, så han forsøkte å dysse det hele ned. Det ville være uheldig for forretningene. Det ble opprettet en komité som skulle overvåke vulkanen og denne fikk også ansvaret for å informere lokalavisen om situasjonen. Ingen fare, var komiteens klare beskjed. Så folk ble.

To minutter over åtte den 8. mai eksploderte vulkanen og i løpet av et øyeblikk var hele byen fullstendig utbrent av den voldsomme varmebølgen som fulgte. Bare rykende ruiner var tilbake. Så godt som alle byens nær 30 000 innbyggere ble brent til døde, kun to stykker unnslapp katastrofen. Den ene var i kjelleren og den andre satt i et fangehull. Cyparis hadde blitt arrestert dagen før. Snakker om å være på rett sted til rett tid. Fremdeles står mange av ruinene igjen og gir oss en sterk påminnelse om de voldsomme naturkreftene. Vulkanen ligger høy og dyster i bakgrunnen og toppen er hyllet inn i skyer og tåke. Riktig så skummelt.

Det blir mye vulkansnakk og Anikken benytter et hvert ledig øyeblikk til å ta opp temaet. Og det er mange ledige øyeblikk når man er på seiltur. Vi har blitt enige om å reise herfra hvis vulkanen våkner til liv igjen. Kanskje vi må bruke jolla.

Byen er riktig så koselig, selv om det er lite igjen av fordums storhet. Nå bor det rundt 5 000 mennesker her og innbyggerne er relativt fattige. St. Pierre er vel verdt et besøk og dette er også det beste stedet for en rekke flotte utflukter på Martinique. Vi har blitt tatt godt vare på.

Ellers har vi hatt to mindre uhell. Først veltet en dumpe over Anikken og foten hennes havnet i klem. Senere lekte Anikken at hun var en brachiosaurus på dekk og glemte at inngangsluken ned sto åpen. Det er jo ikke så lett å se det når man er en dinosaur på rundt 25 meter og mellom 12 og 14 meter høy. Hun fikk seg en smell, men det gikk heldigvis bra.Vi har også sett en én meter lang slange som beveget seg langs bunn. Ikke så verst skummelt det heller.

Hva angår underhudsfettet til Clausen, Gry, så har jeg en mistanke om at den gutten ikke bruker Snickers som sjøsyketabletter.