Surfebrettpadlere på crack, sier du?

Lang seilas fra St. Pierre til Prince Rupert Bay på Dominica. Etter åtte timer ble vi møtt av Sea Bird – en av de bra båtgutta her i bukta. Vi hadde hørt rykter om at det kunne forekomme en og annen surfebrettpadler på crack og disse har infiltrert drømmene mine den siste tiden. Høres unektelig ganske så skremmende ut. Ikke godt å si hva de kan finne på. Padle rundt og rundt båten til de blir supersvimle eller kanskje padle rett inn i båten og lage stygge merker? Men heldigvis traff vi Sea Bird og han vet å ta vare på kundene side. Det er dog ganske travelt rundt båten med folk som skal selge ting og det er ikke fritt for at vi går på en smell eller to. 

Hvert sted sin sjarm. Noen ganger sitter den litt lengre inne. I bukta her er det ikke strandliv som står i fokus. Her ligger det en rekke skipsvrak fra orkanen som herjet i 2000 og stranda er det ingen som bryr seg noe videre om. Den er egentlig bare en enklere vei å komme seg til og fra steder. Men vi har også hørt mye fint om Dominica. Det sies at hvis Christopher Columbus skulle kommet tilbake til Karibia i dag, er dette den eneste øya han ville kjent igjen.

Første mandagen i mai er en offisiell fridag her på øya. Det betyr fest og moro på stranda og det hele blir nokså livlig utover natta når byens medisinstudenter inntar podiet. I et forsøk på å få oss en matbit, havnet vi på et av byens gatekjøkken. Og det er gatekjøkken i ordets rette forstand. Midt på gaten, grus og sand og med en fisk og et kyllinglår i et tørkepapir. Anikken syntes det var topp, men var glad for at hun hadde latt de nye sølvskoene (restaurantskoene) være igjen i båten.

På Big Papas Restaurant kunne vi få oss en øl og mens Anikken lekte med to jenter hun traff, slo vi av en prat med Ruben. Ruben bor i et skur på stranda og lever av turister og billig rom. Vennligheten selv, og med en ukuelig optimisme hva gjelder å selge ting. Fra litt vissen aloe vera til selvflådd geiteskinn. Vi traff på Leif fra Norge. En fyr som har vært her nede i ti år, vet det meste om alt og har en rekke mer eller mindre vellykkede prosjekter på gang. Han vet om alt av smuttehull, hvor man skal seile for å få kjøpt billig diesel, sigaretter, sprit og grapefrukt. Og han liker ikke å seile. Det er bare et nødvendig onde. Han blir sjøsyk hver eneste gang. Likevel har han kjøpt seg en 120 fots vrak av en katamaran som han muligens skal gjøre om til en bar. Dette har han jobbet med i et par år allerede. Vi møtte Ralph fra England som seilte over Atlanterhavet med Leif i 2000 og som i ettertid har seilt rundt alene i en 26 fots seilbåt han kjøpte for en tusenlapp på Trinidad. Og slik kan man lett slå i hjel en ettermiddag eller to.

Vi har vært på padletur oppover langs Indian River og sett en haug med landkrabber og en død boaslange. Vi har også vært på en åtte times biltur rundt øya. Kanskje litt ambisiøst, men det gikk veldig fint. Øyas elleve vulkaner og over 350 elver gjør at den er ekstra frodig. Det bugner av mango- og brødfukttrær. Vi har sett trær med kakao, kanel, cashewnøtter, passionsfrukt, stjernefrukt, avokado og selvfølgelig kokosnøtter. Vi har sett papayabusker, ananasåkre og bananplantasjer i hopetall. Alt lukter så deilig og friskt. Vi plukket med oss litt sitrongress til middagen i morgen.

Martin har så vidt begynt å spise annen mat. Grøt, papaya og mango står på menyen. I bruksanvisningen står det at 50 prosent av babyer som begynner å få fast føde, sover bedre. Jeg vet hva som skjer med den resterende halvparten. De sover mindre.

Les Saintes er neste stopp. 

Mona og Martin laaaaaaaaaaangt der nede.