God is a Trini

Martin slapper av

Etter å ha tilbrakt en svært så trivelig lørdagskveld med Mads og Ingela fra Sverige samt resten av smulglervinen fra Carriacou, nærmet det seg den fryktede søndagen. Sam dukket opp som avtalt for å seile båten over til Trinidad søndag kveld. Det gjorde ikke tollmannen. Han hadde bestemt seg for å forlate kontoret til fordel for en tidlig brunsj. Det skapte en viss ubalanse i tidsregnskapet. Etter mye frem og tilbake endte Lars og Sam ute på flyplassen for å sjekke ut av Grenada. Der manglet de det riktige skjemaet, og enden på visa var at sjefen ute på flyplassen måtte kjøre tilbake til kontoret inne i byen for å få alt helt riktig. Først klokken syv på kvelden var Alfard på vannet og blinket iherdig på Martin og meg som tilbrakte natten på et hotell i Mourne Rouge (Haibukta).

Planen var å seile om natten for å unngå eventuelle pirater mellom Grenada og Trinidad. Det var en mørk og stille natt. En svært vindstille natt. Så vindstille som det aldri har vært før. Etter tre timer med motor, oppdaget Lars at dieseltanken slett ikke var så full som han hadde trodd. Og de to jerrykannene på dekk var så tomme så tomme. Ikke noe vind og ikke noe diesel. Det finnes vel bare et dekkende ord for en slik situasjon. Klønete. Gutta heiste seil, men til liten nytte. Klokken 05.00 var det stopp. Da lå de ikke lenger stille. De drev bakover mot Grenada. Så mye for å seile om natten for å unngå pirater. Som den deiligste konfekteske lå de bare der og duppet. Full av godbiter.

Redningen er nær

Etter iherdig tankegang og utallige forsøk på å få tak i noen på Trinidad som kunne komme ut med noen liter drivstoff, ble gutta plutselig oppmerksomme på at de lå og drev rett ved siden av en oljeplattform. På VHF´en fikk de tak i en av supplybåtene og etter litt småprat, var det duket for påfyll. Fire mann i redningsbåt og en kanne diesel. Dårlig diesel. Motoren streiket med én gang. Filtrene var tette på et øyeblikk, og stemningen var alt annet en lystig. Men oljeplattformer er ikke skikkelige oljeplattformer uten en skikkelig maskiningeniør. To og en halv time senere var tanken renset, motoren fikset og tanken fylt opp igjen med super vare.

Videre på vei mot Trinidad fikk Lars og Sam også besøk av kystvakten. Ikke sånne puslete kystvakter, men kystvakter med maskinpistoler på jakt etter illegale flyktninger og narkotika. Alfard var velsignet fri for begge deler og kunne fortsette ferden. En pratesyk norsk kaptein meldte seg også på VHF´en for å slå av en prat. Først klokken seks mandag ettermiddag seilte de inn til Peaks. 11 timer etter forventet ankomst.

Og på Peaks sto Martin og jeg og ventet. Også vi var litt etter skjemaet. Flyet var to timer forsinket og på flyplassen var det ingen som visste noe. På skjermen sto det ON TIME. Karibiapuls.

Nå er vi sammen igjen og det er fint! I følge Sam er Trinidad orkansikkert. God is a Trini. Vi får tro ham på det.