Storbyferie

Natten utenfor Rodney Bay var ganske så gyngete og ikke minst myggfull. Når myggen klarer å lete oss opp 500 meter fra land i frisk bris og finne veien inn gjennom et hull i myggnettingen, er det lett å tenke at vi ikke bare er et tilfeldig offer for blodtørste skapninger. De er ut etter oss.

Klokken 0700 satte vi seil med kurs for Martinique og hovedstaden Fort de France. En forholdsvis rolig seilas, men bølgene var opp mot fire meter og Anikken ble sjøsyk for aller første gang. Heldigvis gikk det nokså fort over, og vi kunne gjenoppta flyvefiskkonkurransen. Martin bestemte seg for å droppe dagsovingen. Anbefales ikke for barn under 2 år.

Martinique er en veldig stor øy sammenlignet med øyene vi har besøkt til nå. Fort de France er en by med rundt 130 000 innbyggere. Vi må igjen venne oss til at bilene kjører på høyre side og at alle priser må ganges med åtte. Martinique, sammen med Guadeloupe, St. Barth og deler av St. Martin, tilhører Frankrike. Det betyr boulangerie, crêpes og frekke underbukser. Det betyr også vesentlig høyere priser. På nivå med Norge og noen ganger dyrere.

Byen er fin og vi ligger rett nedenfor borgen. En litt annerledes ankringsplass; vakker og dramatisk. Selve byen er som å være i en by på den franske rivieraen. Mye liv, farger, turistbutikker og barn. Lars sloss med fransken og jeg gjør mitt beste med skolefransken. Det er ikke mye å skryte av, men vi går ikke sultne. Port of France har et fantastisk bibliotek, noen herlige markeder og mange hyggelige gater. Vi har vandret gatelangs i tre samfulle dager. Byen er en drøm for apotekfreaker som meg. Her ligger de på rekke og rad og et reiseapotek kan alltid oppdateres. Å forklare ulike mageproblemer på fransk kan være en ørliten utfordring. Da kan et oppfinnsomt kroppsspråk komme godt med. Martin har fått påfyll på vaksinen og det gikk så å si smertefritt. For oss i det minste. Martin er nok av en annen oppfatning og i etterkant fikk han i tillegg feber. Lille vennen. Ikke greit å ha feber når temperaturen ute er rundt 35 grader.

Også andre sliter litt i varmen. Særlig når hun hele tiden banker tærne inn i alt av små og store ting som befinner seg på en båt. I tillegg faller alt som kan falle eller mistes, ned på de samme, stakkars tærne. Hun må ha brukket tre av dem. Og når det skjer forvandler hun seg fra en mild og kjærlig mamma og hustru, til en kruttønne med et vokabular som ville gitt henne jobb som sjauer her i havna på minuttet. Spørs om hun ikke må mønstre på neste WalleniusWilhelmsen-båt som seiler inn. Det er ikke plass til kruttønner om bord på en 37-fots seilbåt. Ikke i månedsvis.

Hvis Martin er pigg igjen i morgen, seiler vi nordover på øya. Vi skal til St. Pierre. En by som nettopp har vært omtalt i norske medier i forbindelse med vulkanutbruddet på Island. Byen kalles Lille Pompeii.

Sydenliv

Drømmeseilas fra Vieux Fort til Rodney Bay. Varierte fra vindstille til 15 knop og fra lens til skarp kryss. Sjøen var rolig og tidvis nesten blank. St. Lucia er fantastisk vakker med flere fjell enn på de andre karibiske øyene. Øya trues stadig av vulkansk aktivitet og da vi passerte Soufriére, kunne vi tydelig kjenne lukten av svovel. Nå er jo det helt vanlig i Norge for tiden, så det er ingenting å skrive hjem om.

Rodney Bay er syden. Bilkø. Subway. Burger King. Vi ligger i havna og da vi fortøyde kom Anikken ut, gned seg i øynene og ropte ” Mamma! Se! En brygge. Det har vi ikke sett på lenge.” Og det stemmer. Ikke siden Grenada. Hele bukta er full av båter, hotellet og ferieboliger for rikfolk. De fleste av rikfolka har også tatt seg råd til å investere i en tre-fire vennligsinnede rottweilere til å bevokte eiendommen sin. Populære hunder her i Rodney Bay. Baren Rehab er oppkalt etter at Amy Winehouse visstnok besøkte stedet og ryktene skal ha det til at amerikanske Ungkaren er spilt inn rett borti gata. Fint å kunne gå i land uten å bruke jolla og Anikken vil kanskje trekke frem lekeplassen som stedets største attraksjon. Det er som et utendørs Hoppeloppeland med amerikansk sikringskost.

Lørdag dro vi innom The Edge for å bestille bord til den etterlengtede sushien. Dessverre for oss var det booket inn et bryllup den kvelden, men ivrige som vi var bestilte vi bort til dagen etter og booket en ny natt i havna. Hele dagen gikk med på å tenke på, snakke om og forberede seg til kveldens besøk. Alle dusjet og vasket håret. Lars mente at han ikke hadde vært så ren siden vi dro fra Norge. Nye klær og hvit skjorte var også på plass. Lars var riktig så kjekk. Til og med Martin hadde fått ny bleie.

Forventingsfull og øre av lykke entret vi restauranten. Brød og vann kom på bordet og vi hadde endelig klart å lande på en sushimeny som sikret alles behov. ”No sushi on Sundays”, smalt det fra servitøren. Hva behager…? De hadde glemt å fortelle at sushibaren var stengt på søndager. Litt skuffa og bittelitt forbanna ble vi enige om å droppe hele restaurantbesøket. Kanskje litt barnslig – innrømmet det – men ingen rett på menyen kunne veie opp for skuffelsen. Men selvsagt skulle vi betale for de tre glassene med vann vi allerede hadde rukket å få. Og at de tre glassene med vann kostet nesten sytti kroner var bare rett og rimelig. At kvelden endte på Hoppeloppeland med sikringsskost og en øl, satte ingen demper på humøret. Ingenting er som å legge seg på oppadgående pommes frites-rus.

Vi legger det bak oss – både The Edge og havna. Nå er det ut på svai igjen med morgenbad og kaffe på dekk. I morgen begynner kapteinen sin surfeundervisning. Spent på hvor jeg vil havne på Hvor vanskelig kan det være, á?- skalaen. Har fått meg surfeshorts, så det skal ikke stå på utstyret.

Ellers kan jeg fortelle at båtlivet går bare bedre og bedre. Nå heises jeg opp og ned som en jo-jo i masten for å skifte gjesteflagg. Det blir også tid til en liten lesestund der oppe. Perfekt hvis man trenger en pause med utsikt. Leser Blind av Lars Ove Seljestad og på bildet her er jeg midt i scenen der Geir Kinsarvik er sperret ute på designerbalkongen. Ellers har jo St. Lucia sin egen nobelsprisvinner i litteratur. Får lese en roman av Derek Walcott på vei tilbake.

Tirsdag seiler vi til Martinique. Hørt at det er som å være i Middelhavet. Til å leve med det også.

Nothing to see here, move on…

… leste vi i guideboken om Vieux Fort – den lille byen på sydspissen av St. Lucia. Nå har vi ligget her i fire netter og storkost oss.

Vi hadde en nokså røff seilas fra St. Vincent til St. Lucia. Bratt, uryddig sjø og regn som silte ned gjorde starten litt kilen. Kapteinen var den mest optimistiske og han mente at vi nærmest sto stille i den kraftige motvinden. Det hjalp litt at en gjeng delfiner vinket oss farvel før de satte kursen mot St. Vincent igjen. Opptil fire meter høye bølger og mannskapet var våte til skinnet av regn og sjøsprøyt. Ikke én eneste gang streifet det meg at vi kunne ligget og slappet av i en bungalow mellom palmetrær i Asia og bare puste rolig. Ikke én gang.

Men vi har lært. Alle vinduer og luker var forsvarlig lukket og matpakkene lå i kjøleskapet. Bare velstand med andre ord. Etter hvert dukket solen opp og på kroken satt det en tunfisk. Den aller første fisken på turen! Glemt var snøen som falt i fjor. Etter syv timer nådde vi endelig målet. Anikken var en tapper lettmatros, og Martin satte som vanlig i gang å hylskrike i det vi skulle legge ankret. Vi ligger rett utenfor moloen til fiskehavna og forholdene er ganske rolige. Det er så vidt vi kjenner noe vugging. Det kan jo kanskje tenkes at vi begynner å bli vant til å aldri være i vater. Fysisk. Psykisk er vi temmelig i vater.

Byen ligger helt utenfor allfarvei. Nesten ikke en båt eller en turist å se. Eneste attraksjonen i følge guideboka, er den internasjonale flyplassen som ligger like ved. Heldigvis kan man ikke alltid stole på disse guidene. Byen er svært sjarmerende. I tillegg til mange hyggelige steder, har den også en av de aller fineste strendene vi har vært på. Og den er fullstendig blottet for selgere. Vi måtte lete opp noen for å få lånt en parasoll. Det eneste som er der er en kul bar - The Reef – og den tilhørende kite- og surfebutikken som ligger vegg i vegg. Via Cecilie – sjefen her - har vi skaffet oss et secon hand surfebrett (2,79 x 0,69 og 151 liter). Det er duket for enda en scene i serien "Mona gjør ting hun ikke kan". Blir moro med surfebrettet i jolla også! Favorittstedet her i byen er The Old Plantation Yard. Wifi, kreolsk mat og morsomme mennesker. Alle vil snakke med Anikken og Martin og vi er høyst usikre på om de kommer til å bli med oss videre på turen.

Onsdag dro Anikken og Lars for å ri på hest på stranda. Anikken var mildt sagt noe oppstemt i forkant og for første gang på turen hadde vi en avtale vi måtte rekke. Klokken ti er vel tidlig for å pakke hele familien ned og ut. Martin og jeg hadde bestemt oss for å gå opp til Moule a Chique – et fyrtårn som ligger på rundt 250 meter over havet og med utsikt i alle retninger. Muligens litt ambisiøst med vogn, babybjørn og klikklakker, men behovet for å røre på bena begynner å melde seg etter snart to måneder på båt. En varm, lang og ikke minst grisebratt tur. Det hjalp lite at Martin var ute av rytme og slo seg fullstendig vrang på vei opp. Selve foringen måtte foregå i veikanten og han satt i babybjørnen nesten hele veien opp og ned. Men utsikten var fin. På veien fikk jeg tilbud om å kjøpe illegale rusmidler. Hva er vel mer naturlig å tilby narkotika til en mamma med en fire måneder gammel baby på trilletur? Akkurat som på Stabekk. Lars og Anikken hadde en super ridetur dog uten både sal og hjelm. Kanskje en liten nedtur for Lars at hesten han satt på også måtte leies rundt. Pussig at det ikke finnes noe bilde av det. Hadde vært fint å brukt i 40-års invitasjonen.

Myggen har sine nattlige all-you-can-eat-fester og tips tas imot med takk. Etter en ekstremt blodig natt, går vi en ny kamp i møte. Vi har myggnetting og mygg roll-on, men tydeligvis ikke særlig effektivt.

Nå seiler vi til Rodney Bay – Vieux Forts diametrale motsetning. En svær havn der alt er tilrettelagt for seilbåter og annet feriefolk. Vi har hørt rykter om en sushibar og en lekeplass. Første lekeplassen på to måneder.

Martin har blitt fire måneder og vi feiret det med selvfisket sushi.

Anikkens nyebåtsko. Hun har blivet slik en fornuftig, ung pige.  

På besøk hos Rosi og Orlando

Fremdeles ikke et vindpust da vi satte kursen mot Keartons Bay – bukten rett før Wallilabou. Wallilabou er hovedlokasjonen for Pirates of the Caribbeans. Vi hadde fått tips om denne lille bukten og Rock Side Café av en sveitsisk familie vi traff på Grenada, ringt på forhånd og bestilt middag. Fint med en plan noen ganger.

Bukta er veldig pittoresk og lokal. Vi var den eneste seilbåten som lå der og det føltes helt supert. Et tegn på at også den mentale hvilepulsen er kraftig på vei ned. I det vi ankret opp, så vi at det var mange barn på stranden. Denne muligheten måtte vi gripe. For første gang var det rolig nok vann til at også Anikken kunne svømme fra båten til stranda, så vi kastet ikke bort noe tid på å starte opp jolla. Svømmeturen på rundt hundre meter gikk strålende. Lite visste vi at alle innbyggerne i bukta sto og holdt pusten mens det hele pågikk. De mente det var galskap. Barna på stranda kom løpende og ville leke med Anikken. De var en 10-15 stykker og alle ville løfte henne, leie henne og leke med håret hennes. Stranda er så langt fra den rakte sanden på Vi over 90-stranden det er mulig å komme. Denne er omringet av mandel- og mangotrær og sanden er sort.

Her er det også en gjeng med båtgutter. Her oppe ror de, og det kan virke som om de ror ganske mye. Til nå har vi fått om bord kokosnøtter, brødfrukt, smykker, mango og tunfisk. Vi diskuterer priser og ender alltid opp med å betale mer enn båtgutta forlanger. Lars mener de bør få litt ekstra for all roingen og ventingen. I skrivende stund forsøker jeg å finne ut hva brødfrukten skal brukes til. Og så håper jeg inderlig at indianske smykker er moderne i år.

Klokken seks lørdag ettermiddag ble vi hentet av Orlando i en robåt. Akkurat da var dønningene såpass store, så vi tok ikke sjansen på å kjøre inn til stranda i jolla. Orlando prøvde seg på en ny vei inn, men tre store bølger slo inn over båten og middagsgjestene var med ett søkkvåte fra topp til tå. Jeg fikk låne en 40 år gammel kjole av Rosi og Anikken endte opp med et sjal. Lars mente det var en forbedring, siden jeg opprinnelig stilte i treningsshorts som jeg hadde forsøkt å kamuflere med en raff bluse. Det viser seg at jeg denne gangen har pakket altfor lite. En shorts, et skjørt (som glidelåsen har gått i stykker på) og en kjole. Petersen og Brunborg ville vært stolte av meg.

Rosi og Orlando er et ektepar som kjøpte dette stedet for 15 år siden. Sakte men sikkert har de bygget hus og anlagt hage. I 2003 bestemte de seg for å lage en bar. Hvorfor ikke? Baren ble til en liten restaurant og her serverer de kun lokal mat. Dette er et sted man må vite om og denne lørdagen var vi de eneste gjestene. Vi satte oss ned ved et bord i hagen deres og ble behandlet som en del av familien. Tørre klær, vask av gamle klær, velkomstdrink og en utsøkt middag.

Søndagen var blytung og grå. Dønningene slo inn over land og gjorde det umulig for oss å ta turen inn til stranden. Men ute på havet var det blikkstille og da ble det jammen meg en tur til Wallilabou Bay for å se på alle kulissene og spise på restauranten der temaet ikke overraskende er pirater. En dame som jobbet der kunne fortelle meg at Johnny Depp var en likandes kar. Det tror jeg på.

Vi ruslet en tur til stedets andre turistattraksjon – The waterfalls. Det hender at vi fra Norge blir litt skuffet når vi besøker fosser i utlandet. Så også denne gangen, men vi fikk tatt oss et ferskvannsbad og vasket håret. På tide. I bukta vår sto Rosi klar med nyvaskede klær og et nystekt grovbrød. Vi kommer tilbake hit i juni. Garantert.

Vi har sjekket ut av St. Vincent og Grenadinene og i morgen står St. Lucia for tur. Nå beveger vi oss mot de virkelig store øyene og de lange seiletappene. Alle mann til klutene!

Funnet ut at det er lite vits i å sette i gang store krangler. Ikke samme svungen over å sette seg i jolla for så å måtte be om hjelp for å få startet motoren…

Litt mer gass…

Har du pumpet inn bensin…

Ta i litt mer…

Blir ikke som å slamre igjen ytterdøra.

Kapteinen har begynt å få en underlig glød i blikket... 

Young Island – The country for old men

Bare et ørlite steinkast fra Bequia ligger selve hovedøya St. Vincent. Planen var å seile til Young Island Cut som ligger helt på sydspissen av St. Vincent. Det tok en drøy time og virket litt komisk kort på det erfarne mannskapet på Alfard. I motsetning til alle øyene vi har vært på til nå, er St. Vincent helt grønn. Forfriskende. 

Vi ble øyeblikkelig møtt av Sparrow som tilfeldigvis hadde en bøye å leie ut. Han så tilfeldigvis ut som en skikkelig sjørøver også. Det kan være noen leie strømmer i akkurat dette sundet, så vi slo til på tilbudet. Martin ble lagt i forpiggen for en liten formiddagslur. Der lå han ikke lenge. Han gikk i dørken med et brak. Heldigvis traff han gulvet med panna først, men en real donaldkul var på vei. Vi bestemte oss for å oppsøke en lege – bare for å dobbeltsjekke at alt var ok.

Det viste seg at praksisen her på øya er at den man leier bøye av, kjører man også taxi med. En annen taxisjåfør var på bittet, men ble hudflettet av Sparrow. Og tro meg, ingen –  abolutt ingen - ønsker å bli hudflettet av Sparrow.

Vi ble kjørt til en landsbylege i nærheten. Venterommet var stappfullt og da vi kom inn ble vi et kjærkomment underholdningsinnslag. Det skapte allmenn munterhet da jeg forsøkte å stave Martins navn for sekretæren som må ha vært godt over hundre år gammel. Hun nektet å la meg skrive det ned for henne og det gikk med en del papir under forsøket. Heldigvis så var alt i skjønneste orden med Martin og han var i såpass god form på venteværelse at det var rent pinlig. Han smilte bredt og lo høyt flere ganger. Nå er forpiggen sikret på alle bauger og kanter. Dette blir første og siste legebesøk. Bank i bordet.

Vi har også vært på utflukt til Montreal Garden i Mesopotamia Vally. Mesopotamia Vally er et digert vulkankrater og St. Vincents mest fruktbare område. Alt av frukt og grønnsaket dyrkes her og selve turen dit er spektakulær med utsikt i alle retninger. Montreal Garden er en slags botanisk hage og regnskog som ligger helt i kanten av krateret, høyt oppe. Kjøreturen opp dit var ikke for de nervesvake. Her har Tim Vaughn laget en helt fantastisk hage av all verdens tropiske planter. Vi var de eneste besøkende denne dagen og hadde en magisk tur kun akkompagnert av rennende vann og fuglesang. Kjøpte bananer for en tier på vei hjem og fikk rundt 54 bananer - alle modne på én gang. Nesten som Petersen og Brunborg.

Young Island Cut er bukta mellom den privateide øya Young Island og fastlandet. Skjønt navnet Young Island er en smule misvisende. Neppe en person under nitti på lukusresorten som ligger på øya. Og overalt er det diskrete vektere som sørger for at alt går riktig for seg. Vi fikk lov til å bade på den rakte sandstranda og følte oss purunge. Vi måtte holde oss i skinnet for ikke å slå stiften langs stranden. Det kunne virke provoserende. Young Island. Ungdomskilden.

Lars har rukket å bli 39 år og dette ble bønnhørlig feiret med kake og sang klokken seks om morgenen. Beste måten å bli 39 på.

I morgen seiler vi nordover og har en middagsavtale i bukta ikke ukjent for fans av Pirates of the Caribbean. Det er av en eller annen mystisk grunn fullstendig vindstille. 34 grader og ikke et vindpust. Anikken har fått ny fiskestang og vi venter oss storfisk i løpet av morgendagen. 

Bananbrød på Bequia

Døgnet i Canouan bød på utfordringer. Drøye 30 knop i kastene gjorde at vi fikk testet ankret skikkelig. Vi lå og gynget som et lite nøtteskall i vårflommen og natten var alt annet enn behagelig. I løpet av nattet hadde vinden tatt tak i jolla og snudd den opp ned. Bensinkanna var på flukt og motoren hadde fått seg en skikkelig dukkert i saltvann. Det liker ikke motorer. Litt betuttet satt vi der og niduppet uten verken autopilot, dybdemåler, jollemotor eller pc. Datamaskinen hadde igjen bestemt seg for å ta en pause. Hva ville det koste for en watertaxi til Oslo? Kapteinen er skikkelig glad for at han har giftet seg med en hardhaus som takler motgang på strak arm. Bensinkanna ble utrolig nok funnet av en vakt inne på stranda morgenen etter og en hyggelig amerikaner kjørte oss inn for å hente den.

Tre ganger rigget vi båten for seilas før vi endelig kom oss videre til Bequia. Canouan er en hyggelig øy, men i denne vinden er øyas eneste ankringsplass uegnet. Etter et par timers brukbar seilas, ankom vi Port Elisabeth. Der ble vi øyeblikkelig møtt av en boatboy. Øyene er fulle av disse gutta som tilbyr nesten hva det skal være. Bøyer, vann, vask, diesel, brød, hummer, smykker og taxi. Mot en pen slump penger, selvfølgelig. Det gjelder å treffe på de riktige folka. Du vil ikke komme i diskusjon med båtgutter som kaller seg Rattle Snake, Big Shark, Crazy Fool eller Bad Boy. Da er det bedre å satse på God Is Good, Bay Watch eller Lambi Friend. Vi møtte på en fin fyr som hjalp oss både med motor og autopilot. Lars og Anikken dro inn til land og feiret det hele med en steelbandkonsert. Finnes ikke en sang i verden som ikke kan covres av et godt steelband. Martin og jeg nøt det hele fra båten.

Port Elisabeth er en koselig liten by som har det aller meste. Lykkemorgen er en kopp kaffe og en skive bananbrød på Lina´s. Det ble også rom for et og annet restaurantbesøk, der Devils Table gjorde mest inntrykk på Anikken. En sjørøvergrotte med hodeskaller og gyngende lykter. Vi dro også på uflukt til The Old Hegg Turtle Sanctuary. Her jobber Brother King med å bevare den stadig truede skilpaddebestanden. Han finner egg og klekker dem ut. Når de blir store nok (4-5 år) setter han dem ut i havet igjen. Han tar også vare på skadete skilpadder. Da vi kom, var anlegget stengt for turister. Heldigvis traff vi på Brother King som lånte oss nøklene. Han var tilfeldigvis innom for å spjelke foten til en måke. Ellers pleide han å være i kirken på denne tida.

Vi storkoser oss på tur og dagene begynner å gå veldig fort. Vips så har vi plutselig vært fem netter i Port Elisabeth. Og på de dagene har jeg forlest meg på Rundø. Om Petersen og Brunborgs jordomseiling i en Colin Archer-skøyte i 1957. Mine stadige referanser til disse gutta, begynner å gå kapteinen på nervene. Vi andre begynner å se oss mektig lei på at kapteinen til stadighet glemmer å ta på seg sko. Opptil flere ganger har vi måttet snu i jolla for å hente skoene hans.

Nå har vi bodd i seilbåten i seks uker og begynner både å se ut som og oppføre oss som noen sjøulker. Vi er ikke helt Petersen og Brunborg, men vi nærmer oss. Nå setter vi seil mot St. Vincent.

Willie rodde forresten forbi oss og inviterte oss på grillfest på stranda. Neste jul. Vi får se.

På vei til Brother King - en viss sikkerhet at sjåførens sønn er med.

Tobago Lykke

Man blir så glad av å se noe så vakkert som Tobago Keys. Selv om området er overfylt av båter, er det likevel en sann lykke å være her. Her er det klare klarere, det turkise mer turkist og den hvite sanden hvitere enn noen andre steder. Tobago Keys er en nasjonalpark og det finnes en rekke regler å forholde seg til – heldigvis. Det er rev og grunner overalt, så her gjelder det å være stø på hånda. Kapteinen manøvrerte oss gjennom et farvann som i etterkant viste seg å være for kjennere.

Vi ligger på svai og kapteinen mente det var perfekt ankring. Mulig ankringen var perfekt, men stedet er kanskje ikke fullt så perfekt. Det må være dette bøkene mener med ”kind of rolly”. Kan nesten høre de omkringliggende båtene le høyt der de ligger bom stille i de digre katamaranene sine. Vi trener magemusklene bare ved å ligge rett i sengen. Det er derfor.

I dag dro vi ut med jolla for å snorkle. Dessverre måtte vi gi opp de virkelig flotte revene. Føltes rett og slett litt uforsvarlig å ligge der ute med en femåring som nettopp har lært å svømme og en liten baby. Det blåste ganske kraftig, så vi gikk i stedet inn på en liten strand reservert for skilpadder. Og jaggu var det ikke en skilpadde som tok seg en tur! I tillegg så vi to iguaner - til Anikkens store glede. De er nemlig ikke helt ulike en dinosaur. Martin var storfornøyd med turen. Han blir alltid glad når vi skal på jolletur.

Vi kommer tilbake hit i juli – da med forsterkninger. Tenker det skal bli snorkling på alle mann! Gleder oss allerede. Vi sparer Mayreau til tilbaketuren og setter nå kursen mot Bequai etter morgenbadet i morgen.

P.S. I publiserende stund har vi søkt "nødhavn" på en liten øy som heter Canouan. Autopiloten bestemte seg for å si opp på sekundet og det kom som en overraskelse på alle mann. Ikke mange ankringssteder her på øya og vi ligger i ganske store dønninger. Blåser kuling og pøseregner - en forsmak på fremtidige sommerferier i Norge? Dog spist deilig lunsj på luksusresort. Prøver å komme oss videre i morgen hvis været er bedre. Mange skilpadder som holder oss med selskap. Det er her de har gjemt seg!

Tivoliøya

Skuffende må vi voksne erkjenne at en øde øy med hvit sand og palmer ikke nødvendigvis er ønskedrømmen til en femåring. Anikken ønsker seg farger, lyd, mennesker, restauranter og iskrem. Ikke sand, sand, palme, klart vann, sand.

Det var så vidt vi rakk å heise seilene før vi var fremme på Union Island. Dette er et populært ankring- og provianteringssted for båter som skal videre til Tobago Keys eller andre deler av Grenadinene. Union Island er midt i blinken for Anikken. Fullstendig annerledes enn Carriacou. Dundrende musikk, fargerike boder, is og sandkasse. Hva mer kan ett barnehjerte begjære. Legger du til en restaurant med akvarium, et havnebasseng med hai og et gjøglershow som går av stabelen hver kveld, er lykken fullkommen. Anikken ler så tårene triller av folk som henger opp ned i masten. Får se om hun ler like mye når jeg skal heises opp i masten for å feste gjesteflagget. At alt av priser er skrudd i taket, bekymrer ikke en femåringer.

Påskeaften feiret vi på restauranten med akvarium. En ubetinget suksess. Siden restauranten hadde hvite duker og dobbelt sett med kniver og gafler, fordret det en viss stil på klientellet. Det betydde hårvask og på med klær. Pyntet til tennene med skjellkjeder og kokosnøtteffekter, entret vi restauranten og fikk servert super mat. Vi var ganske alene. Viste seg at det er 1. påskedag som er festdagen her på øya. I år falt karnevalet og påsken på samme tid og dermed ble det Easterval.

Og jammen kan de feste her på øya også! Ferge etter ferge med feststemte mennesker la til kai. Musikken var øredøvende og alle danset i gatene fulle av punsj, øl og karneval. Har en mistanke om at størsteparten av øyas forråd av ganja også gikk med under festen. Skal innrømme at det rykket litt i dansefoten, men bilsetet med Martin i roet den betraktelig.

I stedet ruslet vi bort til den offentlige stranda i utkanten av byen. Temmelig avsides. Filmscene: Glad familie oppsøker paradisisk strand de aldri har sett før. Stusser litt over en fyr som ligger og sover på en benk og ikke minst den forlatte teltplassen. Ligger de og sover eller er de med på festen? Far rusler inn til byen igjen for å kjøpe lunsj. Glad barnelatter. Skummel musikk. Og da oppdager hun det. Gravstøttene i utkanten av området. Også de forlatt. Neglisjert. Bortsett fra én… Ble ikke lenge på den stranda, for å si det sånn.

Vi ligger ved brygga. Temmelig autentisk med vannstasjon bygget av palmer og ellers en ganske løen brygge. Men vi liker det. Vi lar oss også begeistre av Yatchklubben her i Clifton. God, gammeldags yatchklubb med 80-tallstema. Her møtte vi på Angelo som sto og renset lambi – eller konkylier – som er en av Karibias delikatesser. Før vi visste ordet av det, hadde vi bestilt lambi take away på båten. Angelo skulle komme innom båten klokken syv med ferdig middag. At middagen var fullstendig overpriset, kom vi først på senere. EkClausen er ikke familien som pruter. 100 EC (260 kroner) for lambi er sikkert ok, men 60 EC (130 kroner) for poteter er kanskje å ta i. Særlig når hvitdukrestauranten byr på lambi for en langt rimeligere penge. Men det er jo sjarmen og vi slipper å vaske håret.

Angelo dukket opp med lambi nærmere to timer for sent. Da var deler av besetningen i Alfard i ferd med å gå i lufta. Akkurat som en take away-restaurant vanket det avslag i prisen. Også fordi han hadde glemt potetene. Som plaster på såret, lovet han å ta med familien ut til Happy Island morgenen etter. Happy Island er en liten øy bygget opp av konkylieskjell og betong. En fyr fikk nok av at han ikke klarte å få nok turister til virksomheten sin. I tillegg var han mektig lei av bergene med lambiskjell som forsøplet øya. Dermed slo han to fluer i ett smekk og skapte Happy Island - en pub midt ute i sundet mellom Union Island og Palm Island. Det må jo kalles å tenke utenfor boksen.

I dag ruslet vi en tur bort til Captains Gourmet, og snublet over festdeltakere som hadde overvintret. Noen få var allerede i gang igjen. Dessverre var Angelo en av de vi snublet over. Han hadde tydeligvis vært på sin egen Happy Island i løpet av natten. Hvem kan klandre ham – det er jo tross alt karneval og påske på samme tid. Kan skje den beste.

Nå er vi på vei til Tobago Keys og vi har spekepølse og fransk ost i kjøleskapet. Kan ikke annet enn å le.

Mona i masten - avslappet og fin!

Bermuda-trianglet

Det kan nesten virke som om vi har havnet i et slags Bermuda-triangel for teknologi. Først streika Nintendoen, så iPoden og i dag sluttet PCen å virke. Noen der ute legger seg virkelig i selen for at vi skal klare å underholde oss selv. Litt krise at PCen ikke virket, så jeg fikk god hjelp av Therese som satt i hytta på Tyin. Via henne fikk vi hostet opp telefonnummeret til Dell på Grenada. Nå er vi med i verden igjen.

Vi har forlatt Tyrell Bay til fordel for Sandy Island. Slår du opp på Karibisk øy i ordboka er det denne du finner. En liten, hvit sandbanke midt i havet – med palmer, skjell og turkist vann. Gode snorklemuligheter er det også. Vi tar små turen inn til land og leker Haisommer, Drømmekvinnen 10 og helt vanlige badeturister.

Vi har definitivt blitt tøffere når det gjelder ankring. Nå ligger i på svai ved denne øya – en øy som i følge boka kun er for dagankring – til nød kveldsankring i ”fair weather”. Vi er litt usikre på hva ”fair weather” egentlig er, men har tatt sjansen på at det er det vi har nå. Virker temmelig ”fair”. Nattesøvnen blir det så som så med for min del, men nå har jeg Tom Egelands Åndebrettet til å holde meg med selskap. Det er påsken sin!

Jeg heiser genoa, slipper anker og kjører jolle som om jeg skulle gjort det noen få ganger. Men det kommer seg og jeg lærer stadig nye ting. Martin er interessert i å komme seg videre og bilsetet - som her har fungert som stol og båtsete – er ikke lenger et trygt sted uten at han er forsvarlig fastspent. Vi må begynne å tenke ut nye, barnevennlige løsninger. Anikken er kjempegrei storesøster, som synes at Martin kanskje kan litt lite. Bare vent!

I morgen sjekker vi ut av Grenada, med kurs for Union Island. Videre går ferden til Tobago Keys. Å snorkle der er visst som å snorkle i et akvarium. Gleder oss veldig. Kommer også til å dra innom Mayreau.

Ikke sett noe til kakerlakkene. Synger små kampsanger for å holde humøret oppe: Jeg er en liiiiiiiiiiiiten kakerlakk, som får så dårlig med mat. Hahaha! Ikke mye moro for dem her ombord.

Den nye kapellanen

Det slår ikke feil. Det er alltid stas å treffe på andre nordmenn når man er langt hjemmefra. Mens Anikken og Lars var inne på stranden i Tyrell Bay, ble jeg stående i kontrolltårnet på båten med kikkerten. Og der! Rett ved stranda lå det en katamaran med et norsk flagg. Den andre norske båten vi har sett på én måned. Kontakt måtte opprettes umiddelbart og jeg fikk raskt gitt beskjed til Lars. Lars raste over i jolla og traff på en gjeng veldig hyggelige nordmenn. Han lovte å komme tilbake med hele familien. Vi ser etter båter med nordmenn og båter med barn. Og vi bruker kikkert. Det var så vidt jeg ikke falt i vannet med kikkerten i hånda.

Halv åtte tirsdag morgen – bare et døgn senere enn avtalt – dukket Francis opp med en kjempehummer. Levende og livsfarlig. Altfor stor for Alfards små gryter. Hele familien i jolla og over til nordmennene som selvfølgelig hadde stor gryte, god plass og deilige ting å by på. Anikken hadde spiste både frokost og lunsj ombord før vi fikk somlet oss ut fire timer senere. Rundstykke med Stabburets leverpostei falt så absolutt i smak.

Hummeren smakte himmelsk! Spiste den med chilibrent smør og deilig hvitvin til. Følte oss som verdens heldigste og var nok verdens heldigste også. Ingen var på vei over Atlanterhavet i jolla denne kvelden. Altfor mette på rent hummerkjøtt.

I dag har vi vært en tur i Hillsborough - hovedstaden her på øya. Etter flere dager i Tyrell Bay, virket den knøttlille byen forferdelig bråkete og masete. Biler var det også. Da var det godt å komme hjem til Lambi Queen – stedet for dagdrivere. Sitter stadig en hel gjeng der som trolig ikke gjør noen verdens ting annet enn å se utover bukta. Det satt to karer og puttet batterier i en lommelykt da vi dro klokken elleve og de jobbet fremdeles med saken da vi kom tilbake klokken to. I dag oppdaget vi at det jobber en norsk jente på Lambi Queen. God morgen, ropte hun på klingende norsk. God morgen, ropte jeg og gikk videre. Og stoppet. For folk sier da virkelig ikke god morgen her på Carriacou? Rakk ikke å snakke så mye med henne – bussen sto og ventet – men håper å treffe på henne i morgen. Får se i kikkerten om hun er på jobb.

Carriacou er et deilig sted å være og vi satser på å komme tilbake på vei hjem i juli.