Landlubbers

Vakre Alfard

Ja, så er Alfard på land. Det er rart. Det er rart at hun fremdeles gynger. Og det er rart at 152 dagers ferie snart er over. Rart. Og fint.

Men først skal hun pusses og vaskes etter alle kunstens regler. Puter skal renses, skrog skal poleres og tanker skal tømmes. Igjen strømmer det på med utgifter og jeg hører svakt pappas stemme i bakhodet: ”Hvis du noen sinne tenker på å kjøpe seilbåt, Mona, skal du gjøre følgende øvelse: Stable hele familien under et campingbord i hagen og sett på vannsprederen. Sitt der i to uker mens du river tusenlapper i to. Hvis du synes det er moro, kan du trygt kjøpe deg en båt.” Bytt ut hagen med Chaguaramas. Kanskje ikke helt riktig, men et lite poeng hadde han jo. Fin fyr.

Men vi angrer ikke! Lars fikser og ordner, og Sam hjelper oss med å finne de riktige folka og de riktige butikkene. For øyeblikket strever Lars med å innstallere air condition som skal hindre at luftfuktigheten skal ta knekken på inventaret. Riktig jobb for en ingeniør.

Martin og jeg rusler en del rundt i marinaen. Vi kommer ikke så mye lenger, for det står en gjeng med løshunder og henger ved inngangen. De tror at Martin er en nydelig, liten tapas og oppfører seg nokså truende. You can check out any time you like, but you can never leave …

 Martin tester nytt element - gress!

Dessverre har Trinidad-Mona flyttet inn igjen. Det er en person få - eller ingen - ønsker å tilbringe tid med. Ikke minst jeg. Kapteinen forsøker alle triks for å få henne til å flytte på hotell eller reise på utflukt, men til ingen nytte. Vi har hatt noen helt fantastiske måneder, så Trinidad-Mona skal ikke klare å ødelegge det på én uke. Hun får ikke bli med når vi skal på hotellferie i Port of Spain på tirsdag.

God is a Trini

Martin slapper av

Etter å ha tilbrakt en svært så trivelig lørdagskveld med Mads og Ingela fra Sverige samt resten av smulglervinen fra Carriacou, nærmet det seg den fryktede søndagen. Sam dukket opp som avtalt for å seile båten over til Trinidad søndag kveld. Det gjorde ikke tollmannen. Han hadde bestemt seg for å forlate kontoret til fordel for en tidlig brunsj. Det skapte en viss ubalanse i tidsregnskapet. Etter mye frem og tilbake endte Lars og Sam ute på flyplassen for å sjekke ut av Grenada. Der manglet de det riktige skjemaet, og enden på visa var at sjefen ute på flyplassen måtte kjøre tilbake til kontoret inne i byen for å få alt helt riktig. Først klokken syv på kvelden var Alfard på vannet og blinket iherdig på Martin og meg som tilbrakte natten på et hotell i Mourne Rouge (Haibukta).

Planen var å seile om natten for å unngå eventuelle pirater mellom Grenada og Trinidad. Det var en mørk og stille natt. En svært vindstille natt. Så vindstille som det aldri har vært før. Etter tre timer med motor, oppdaget Lars at dieseltanken slett ikke var så full som han hadde trodd. Og de to jerrykannene på dekk var så tomme så tomme. Ikke noe vind og ikke noe diesel. Det finnes vel bare et dekkende ord for en slik situasjon. Klønete. Gutta heiste seil, men til liten nytte. Klokken 05.00 var det stopp. Da lå de ikke lenger stille. De drev bakover mot Grenada. Så mye for å seile om natten for å unngå pirater. Som den deiligste konfekteske lå de bare der og duppet. Full av godbiter.

Redningen er nær

Etter iherdig tankegang og utallige forsøk på å få tak i noen på Trinidad som kunne komme ut med noen liter drivstoff, ble gutta plutselig oppmerksomme på at de lå og drev rett ved siden av en oljeplattform. På VHF´en fikk de tak i en av supplybåtene og etter litt småprat, var det duket for påfyll. Fire mann i redningsbåt og en kanne diesel. Dårlig diesel. Motoren streiket med én gang. Filtrene var tette på et øyeblikk, og stemningen var alt annet en lystig. Men oljeplattformer er ikke skikkelige oljeplattformer uten en skikkelig maskiningeniør. To og en halv time senere var tanken renset, motoren fikset og tanken fylt opp igjen med super vare.

Videre på vei mot Trinidad fikk Lars og Sam også besøk av kystvakten. Ikke sånne puslete kystvakter, men kystvakter med maskinpistoler på jakt etter illegale flyktninger og narkotika. Alfard var velsignet fri for begge deler og kunne fortsette ferden. En pratesyk norsk kaptein meldte seg også på VHF´en for å slå av en prat. Først klokken seks mandag ettermiddag seilte de inn til Peaks. 11 timer etter forventet ankomst.

Og på Peaks sto Martin og jeg og ventet. Også vi var litt etter skjemaet. Flyet var to timer forsinket og på flyplassen var det ingen som visste noe. På skjermen sto det ON TIME. Karibiapuls.

Nå er vi sammen igjen og det er fint! I følge Sam er Trinidad orkansikkert. God is a Trini. Vi får tro ham på det.

Tropical depression

Muskat

Vi storkoste oss på tur rundt Grenada. På muskatfabrikken ble vi satt godt over 100 år tilbake i tid. Her gjøres alt manuelt. Fra sortering til påmaling av sekker for eksportering. Grenadas største eksportartikkel er nettopp muskat, selv om mange av trærne gikk tapt i Ivan. Vi badet på nordspissen av Grenada. Her møtes Atlanterhavet og Det karibiske hav. Flaggene vaiet rødt og dramatisk, men på enkelte strekninger av stranden var det trygt å bade. Den økologiske sjokoladefabrikken bød på sjokoladete og smaksprøver. Vi fikk også teste ut tradisjonen med å danse i kakaobønner. Zoë og Anikken var ekstatiske da det viste seg at fabrikken også huset papegøyer, skilpadder og aper. Anette fikk plukket stjernefrukt og jeg tuslet fornøyd med en guave i lomma. Vi besøkte Leapers Hill, stupet der de gjenværende Karib-indianerne hoppet i døden i stedet for å la seg beseire av franskmennene på 1600-tallet. Grenada har en høyst dramatisk historie som toppet seg da en marxistisk militærgruppe kuppet makten i 1983. Få dager etter kuppet ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land.

Det nærmer seg definitivt slutten her nede. Anikken reiste hjem sammen med de andre på tirsdag og det ble veldig tomt. Jeg tror jeg må ha fått en tropical depression. Jeg er ikke sur. Jeg er rasende. Rasende på fyrstikker som er så fuktige at de knekker. Rasende på myggnetting som drypper. Rasende på klær som aldri tørker. Rasende på glass som velter. Som en vandrende kruttønne, gjør jeg dagene høyst ustabile for den like rolige kapteinen.

Men Grenada har ikke endret seg. Øya er like vakker som før og menneskene like vennlige og storsinnede. Når traff vi sist en bussjåfør som kjørte oss helt til døra?

Planen er å seile ned til Trinidad på søndag. Sam kommer opp og hjelper oss. Martin og jeg står mellom tre valg. Seile til Trinidad, fly til Trinidad eller fly hjem fra Grenada allerede på søndag. Vanskelige valg å ta, men kanskje siste alternativet er best. Det er som kjent ikke plass til kruttønner på en 37 fots seilbåt. 

Bestemor over bord!

Livemusikk til middagen

Zoë og Anikken fortsetter å sjarmere seg gjennom Karibia. På Mayreau var det Robert på Righteous & de Youth som lot seg begeistre og hentet frem trommer slik at jentene kunne spille. Spørs om han ikke angret på det etter hvert, men han lot som ingenting. Bestemor og Anette lot seg sjarmere av Mayreau. Her hadde vi også vår første MANN OVER BORD-øvelse, da bestemor havnet mellom båten og jolla. Det ble en munter øvelse. Ikke minst synes jentene at det var ustyrtelig morsomt. Bestemor bevarte fatningen og besto øvelsen med glans. Muggpølsamerikanerne ved siden av fikk eminent kveldsunderholdning, uten av det så ut til å hjelpe på humøret. Jeg er usikker på om seilferie i Karibia er det beste hvis man ikke tåler naboer. Og er det mulig å være i så dårlig humør når man befinner seg på et av de deiligste stedene i verden? Mystisk.

Robert selv

Tobago Keys er et syn uansett vær. Denne gangen blåste det hatter (dessverre ikke kokosnøtthatter) og høy og det ødela for snorklingen. Men ikke for opplevelsen av de ubebodde øyene og det fantastiske revet som ligger som en hestesko rundt hele. En god grunn til å komme tilbake til Karibia. Snart.

Seilturen tilbake til Carriacou gikk strålende. I Tyrrel Bay bestilte vi pizza fra Lazy Turtle, hentet dem med jolla og spiste sammen med Deavanti på Hallelujah. Deavanti poppet popcorn, spilte Bob Marley og vi følte oss straks som hjemme. I've been here before and will come again... Det gamle flagget vårt ble dekorert av jentene og vaier nå i vinden på Hallelujah. Det er fint å tenke på.

Nå er vi tilbake på Grenada og virkelig nyter de siste dagene her i Karibia. Vi har tatt sommerferie og i sommerferien vanker det litt ekstra. På BB´s Crabback i St. Georges fikk Zoë og Anikken en egen lekeonkel som tok dem med på fiske, plukket kråkeboller, lærte dem om kakaobønner, muskat og kanel. De spiste krabbe til middag og hevdet uoppfordret at det var det beste de hadde smakt. Maten var eminent. Jolla var tunglastet med muskat, kanel, mango og kakaofrukt da vi forlot restauranten. På Aquarium oppleve vi cruisevarianten av Karibia. En fin restaurant med en beliggenhet som bare finnes i brosjyrer. Trodde vi. Tunfiskbiffen var av en annen verden. Martin og jeg tenker på å sove en natt på hotellet der når Lars skal seile båten til Trinidad. Martin og jeg – og alle parene på bryllupsreise. Martin og jeg med egen jacuzzi på verandaen. I mine utvaskede (og uvaskede) grønne shorts, glir jeg rett inn i miljøet.

Take-away fra BB´s Crabback

I morgen er det rundtur rundt øya med sjokoladefabrikken som et av høydepunktene. Vi har det ganske fint.

Hallelujah

RastaMartin

Kapteinen er syk! Vi har en mistanke om at gjestene har hatt med seg bakterier fra Norge som vi ikke tåler. Selv var jeg litt syk på mandag. Jeg glemte rett og slett hvor urven man kan bli av smuglervin. I følge Deavanti som driver den flytende baren Hallelujah, er det smugling folk stort sett driver med her på Carriacou. Smugling og bygging av hus.

Mens kapteinen lå feberhet og svak i forpiggen, klinket vi til med bytur og barbesøk. Hallelujah har blitt vår nye stampub og Deavanti disker opp med drinker til de voksne og popper popcorn til jentene. Deavanti har, forsiktig sagt, blitt en svært populær fyr. Han bor i båten og baren åpner når han står opp. Enkelt og greit. Bestemor og Anette er på vei til å få karibiapuls. Eire!

Utenfor Hallelujah Bar - første jolla er vår

Vi har hatt en strålende dag på Paradise Beach og stranden bærer navnet sitt med rette. Lykken er å sitte under et mandeltre og ta livet fullstendig med ro. Det har vi blitt ganske gode til. ”Ta livet som det faller seg – ja, ta det som det faller seg – gi blaffen i bekymringer og strev”, synger Anikken av full hals og spretter bortover veien. Og så snubler hun. Alltid. Men det går bra.

Zoë og Anikken nikoser seg både inne og ute. Båten kan også gjøres om til en hytte. Det kan jo bli litt trangt med en stor hytte på 37 fot, men det er det visst bare vi voksne som synes. Jentene beveger seg nemlig i luftlinje over alle hindringer. Også mentalt.

Værmeldingen skaper som vanlig hodebry. Det meldes store nedbørsmengder hver eneste dag, men solen skinner uavbrutt. Vi klager ikke over det, men det betyr at vi ikke helt kan stole på det som blir meldt. Å gå opp på dekk gir en ganske umiddelbar status, men her skifter været fort.

Hvis kapteinen er på beina igjen i morgen, setter vi kursen mot Mayreau. Hvis ikke, får andre nok en gang vise sine jollekunster. Denne ganger uten å bli søkkvåt fra halsen og ned. De bølgene kan virkelig være utilregnelige. Kanskje kapteinen orker å karre seg til Lambi Queen og VM-kamp. Skal ikke se bort fra det.

Pirater i Karibia

Endelig kom Zoë på besøk! Anikken var i syvende himmel og Alfard ble omgjort til et sjørøverskip på et øyeblikk. Stikk, din landkrabbe! ropte Zoë og dermed var tonen satt for de neste to ukene. Som en overraskelse til de nyankomne hadde vi organisert en sjørøverfest på sjørøverskipet med pirater, skatter og tau og slenge seg i. Min tur i tauet holdt på å ende med forferdelse. Heldigvis slapp jeg med skrekken og en komprimert ryggrad. Vi danset, fektet, sang, lekte og gikk planken. Kapteinen og Anette badet med alle klærne og pengene på. Anikken og Zoë var øre av lykke, selv om Anikken var noe bekymret for tennene sine etter å ha satt til livs flere skumle sukkertøy. Umulig å si hvem hun ligner på. Martin sov i en tønne og fikk som vanlig ikke med seg stort.

Vi tok oss også en skikkelig bytur. Alle mann i jolla og det er jo en liten atletisk øvelse i seg selv. Men den holdt seg flytende og vi kom oss helskinnet i land på den andre siden. På markedet traff vi en rekke morsomme mennesker og før vi visste ordet av det hadde vi krydderkjeder rundt halsen og hatter på hodet. På The Northpole fikk vi oss en lokal øl, en hyggelig prat med innehaveren og bestemor og Anette fikk smakt på roti for første gang. Usikker på om det var vellykket, men Anikken og Zoë spiste av hjertens lyst. Og roti er ikke fullt så skadelig for tennene.

Første seiltur gikk til Carriacou. Lite vind og hvis det var vind, blåste den rett mot oss. Anette og bestemor knipset sjøsyketabletter og dermed var de satt ut av spill for noen timer. Jeg har en mistanke om at det var sjøsyketablettene som snakket da bestemor kom i skade for å kjøpe fem flasker hvitvin av en tilfeldig forbipasserende båt søndag morgen.

Vi seiler til skuta blir stappendes full av smykker og hatter og alskens tull. I morgen satser vi på å komme oss til Tobago Keys for litt skikkelig snorkling!