Luksusseilas

Siste dagen i Jolly Harbour tilbrakte vi på stranden med Schuyler og familien hennes. For en drømmedag for Anikken. Og i tillegg ble hun med Schuyler hjem uten oss og der vanket det både is og bading i badebasseng. Schuyler ble med tilbake til båten og fikk se på rommet til Anikken. Det var et lykketreff og begge jentene felte noen tårer da de skiltes. Adresser ble utvekslet og det er slett ikke dumt å ha en brevvenn i New York. Det synes også mamma og pappa. Anikken har i det hele tatt blitt veldig god på å skaffe seg venner. Hun har hatt Laurence fra Canada på middag og vært på fest med Jeanne fra Les Saintes. Det kan se ut som det internasjonale Nintendospråket fungerer utmerket.

Etter seks døgn i havna begynte vi å få vel gode vanner. Flere lys på om gangen, vann som rant uavbrutt og tilgang til dusj gjorde at vi begynte å miste grepet om seiltilværelsen. Det var på tide å bryte opp og vise mormor og Terje hva vi egentlig driver med her nede.

For en drøm det er å seile med fire hender ekstra. En litt røff åttetimers seilas fra Antigua og tilbake til Guadeloupe gikk bedre enn forventet. Ja, sett bort fra at Anikken var sjøsyk under hele overfarten. Men heldigvis vanket det litt ekstra trøst og den tapre sjørøveren kom seg etter hvert.

”Hva har skjedd her, a? Husene har blitt så gamle!” utbrøt Anikken da vi igjen seilte inn til Deshaies. Endelig fikk vi tid til å besøke den botaniske hagen vi ikke rakk sist. I tillegg til en vakker hage var det også mulighet for å mate fisk, papegøyer og geiter. Det var stor stas for både stor og små. Hele øya bugner av frukt og jeg fikk plukket nedfallsmango som Martin spiste til lunsj. På Les Saintes fikk vi også besøkt borgen og hilst på iguanene som holder til der. Lars og Anikken jukset og leide seg scooter. Makan.

Det blir litt ekstra feriefølelse med besøk. Da vanker det vin til maten og litt hyppigere restaurantbesøk. I tillegg er det gode muligheter for å få seg en ekstra time på øyet om morgenen og ikke minst en liten lesestund på ettermiddagen. Det har stått ganske høyt på ønskelisten de siste månedene. Mormor og Terje har fått sett skilpadder og prøvd seg på lokal mat og øl.

Planen er å seile med mormor og Terje til St. Lucia. Begge klarer seg utmerket i båt og det går forbausende greit å være to ekstra på 37 fot. Litt trangere blir det jo, men foreløpig er alle enige og vel forlikte. Begynner vi å krangle, setter vi dem av på Dominica og lar crackpadlerne skysse dem tilbake til Antigua.

Martin har blitt fem måneder og han feiret det med en skive makrell i tomat. Den gutten vet å kose seg. Martin bruker nå hele forpiggen når han sover og mye heller mot at vi må kjøpe en 1.20 seng til ham i stedet for barneseng når vi kommer hjem.

Jolly Good Harbour

Vi bestemte oss for å forlate Griskebukta til fordel Jolly Harbour. En ganske så lystig havn litt lenger nord på Antigua. Her er det steelband, live reggeamusikk og slåsskamper. Og det helt utenfor sesong. Havna er veldig barnevennlig med fine utearealer og ikke minst et stort svømmebasseng og strand.

Endelig kom mormor og Terje! Allerede flere timer før de skulle komme, satt Anikken på brygga og ventet. Gjensynsgleden var enorm! Og det vanket gaver til hele besetningen på Alfard. Underbukser, filmer, bøker og makrell i tomat. Herlig.

Første dagen dro vi på stranda. En nydelig strand nesten helt uten mennesker, men med en og annen ruspåvirket selger. Nå har det jo gang på gang vist seg at EkClausen har problemer med å si nei, så denne gangen endte vi opp med nesten en hel aloe vera-kaktus, en svinedyr frøbelg malt av en temmelig ølpåvirket hånd og to svære kokosnøtter. I tillegg så vi oss nødt til å leie en Hobie Cat. Familien kan liksom ikke få nok av seiling. Men moro var det.

Terje mente at faktor 15 måtte være mer en nok for en dag i solen. Heldigvis fikk vi overtalt ham til å bruke faktor 30. Terje har ikke vært i solen siden. Nå har det jo strengt tatt ikke vært mye sol de to siste dagene. Det har virkelig høljeregna hvert femte minutt og hele 17. mai holdt nesten på å regne bort. Først klokken to dristet vi oss ut. Da var besetningen i ferd med å gå fra konseptene i mangel på luft og plass.

Utstyrt med norske flagg dannet vi et aldri så lite tog på vei til bussen til St. John. Gutta på bussen var temmelig forbauset over at vi fremdeles feirer grunnlovsdagen så lenge etterpå. Antigua og Barbuda har vært en selvstendig stat siden 1981 og feirer ikke det i særlig stor grad. Antigua og Barbuda er et konstitusjonelt monarki og dronning Elisabeth II av Storbritannia er landets monark. Landet har vært gjennom økonomiske kriser og landets nåværende statsminister, Baldwin Spencer, jobber hardt for å bekjempe korrupsjonen som har gjennomsyret landet siden 1981.

Det ble ikke akkurat som 17. mai hjemme, men det vanket is, brus og leker. Søtpotet- og mangoløp er ganske gøy det også. Middagen på kvelden var en ubetinget suksess, da Skyler på fem år dukket opp og var mer enn interessert i å leke med Anikken. Anikken var verdens lykkeligste femåring da hun gikk og la seg, vel vitende om at Skyler også skal på stranden i morgen klokken elleve.

Nå vurderer vi hva vi skal gjøre. Vær og vind er såpass ustabilt, så vi følger værmeldingene ganske tett. Planen er å seile sydover igjen for å komme oss unna hurricane season, men vi må også ta hensyn til mormor og Terje som skal tilbake til Norge fra Antigua 3. juni.

Gratulerer med dagen alle sammen!

Stillingskrig i Griskebukta

Sent lørdag kveld dukket det igjen opp et insekt som minnet mistenkelig om en kakerlakk. Det var ingen bønn – kapteinen måtte til å skru opp alle bordene i båten. Kommandert rundt av Pinky, holdt han på hele natten så avreisen til Guadeloupe måtte utsettes til mandag. Vi sto rett og slett kakerlakkfast i Les Saintes. Det var forresten en god ting å skru opp alle bordene, siden vi i samme slengen avslørte at det er en lekkasje ett eller annet sted. Vi fikk tørket opp og tømt ut rundt 120 liter vann fra dørken. Ikke rart at inneklimaet har føltes noe fuktig.

Mandag morgen kom vi oss endelig av gårde til Guadeloupe. Vi hadde en fin slør i starten før vinden nesten forsvant. Så frisknet det til igjen med vind inn fra vest. Vi ankret opp i Deshaies på nordspissen av øya og slo oss til ro for natten. Deshaies er en liten pittoresk fiskelandsby og de har en spektakulær botanisk hage vi planlegger å besøke på turen tilbake. Det meste var lukket og søndagsstengt, men vi fikk oss likevel noe å spise på en restaurant der betjeningen jobbet i hvilemodus selv i karibisk målestokk. Hadde de jobbet noe saktere, ville respirator vært nødvendig. Men fisken var fortreffelig.

Grytidlig tirsdag morgen var det duket for seilasen til turens nordligste punkt – Antigua. En fin seiltur som tok rundt åtte timer i vekslende vindstyrke (30 til 60 grader mot vinden) og 4-9 knops båtfart. Jeg var litt nervøs da Lars insisterte på at vi gikk foran et digert tankskip, men kapteinen hadde selvfølgelig rett. Antigua er forholdsvis flat og det skal bety at været er mer stabilt her, uten at vi har merket noe til det foreløpig. Øya skryter også av å ha 365 strender. Vi har sett noen av dem og de er nydelige.

På Antigua ligger vi foreløpig i Falmouth Bay. Her er det yachtklubb, butikker og restauranter. Like bortenfor ligger den berømte English Harbour og Nelsons Dockyard. English Harbour var Englands hovedmarinebase etter at den ble ferdigstilt i 1745. Englands store sjøhelt, Admiral Lord Nelson, kommanderte verftet fra 1784 til 1787. Han var en rimelig upopulær mann her på Antigua, men har likevel fått verftet oppkalt etter seg. Verftet ble stengt i 1889. På 1950-tallet begynte restaureringen og i dag er det en turistattraksjon med barer, butikker og museer. Antigua er det desidert dyreste landet å sjekke inn i på ruta vår. Her i bukta tar de også betalt for å ligge på anker, for å gå i land, for kanskje å bruke toalettene på land og selvfølgelig en miljøavgift per hode. Vil vi ligge inne i havna på yatchklubben, er det ytterligere 600 kroner per natt. Snakker om velfødd bukt.

I havna har vi også truffet igjen noen av våre venner fra Trinidad. De er rimelig overrasket over at vi har kommet oss så langt nord. Hva behager? Vi er litt utenfor sesong her nå, siden hurricane season nærmer seg med stormskritt. En del steder er stengt, men på Le Cap Horn fikk vi servert deilig pizza. Og ikke nok med det – vi fikk barnevakt på kjøpet. Stedets innehaver, Gustavao, tok med seg Martin inn på kjøkkenet og lagde crème brûlée som Anikken spiste til dessert. Hun har begynt å få fine vaner med snegler til forrett og crème brûlée til dessert. Og Martin kjenner nå Le Cap Horns hemmelige oppskrift.

Antigua og Barbudas første statsminister - The Father of the Nation 

Vi har vært på utflukt til øyas hovedstad, St. John. Vi tok den lokale bussen og sang med på sjåførens samlekassett fra 1986 – There´ll be sad songs to make you cry… Mange minner fra den sommeren der! St John er en koselig liten by med sans for å gjøre cruiseskipturister til lags. Vi hang litt rundt og fikk med oss det innholdsrike markedet. Der lastet vi opp med frukt, grønnsaker og fisk i alle regnbuens farger. De var ikke til akvariet.

Nå teller vi ned dagene til mormor og Terje kommer, men vi publiserer ikke dette avsnittet før de har satt seg på flyet. 

Akkurat nå er stillingen 1-2 til kakerlakkene. Jeg prøver iherdig å finne Brunborg og Petersen i meg selv. De som bare trekker på skuldrene når kakerlakkene løfter anerkjennende på følehornene når de lager middag. Bare de ikke får tak i brødoppskriften… bare de ikke får tak i brødoppskriften… bare de ikke får tak i brødoppskriften… GazzzzzZZZZZZZZZZZZ

En bitteliten seilbåt i Griskebukta 

Godt nabolag

Etter et par timers seilas fra Dominica nådde vi øygruppa Les Saintes. Velpolert, rent og vakkert. Hustakene her skinner som nypussede kobbermynter og alt er på stell i pastell. Kontrastene til Dominica er stor. Les Saintes tilhører Guadeloupe og er et stykke Europa midt i Karibia.

For første gang på turen er vi så tøffe at vi ligger nærmest land av alle båtene. Litt plundrete oppankring med Martin som hylgråt, tær som ble most og høye røster. Klassisk båtferiescenario med andre ord. Men endelig satt vi. Og noen meter unna ligger bakeriet som åpner 0600. Perfekt!

Les Saintes er en skikkelig ferieøy med vannsport i sentrum. Kiting, surfing og seiling – og selvfølgelig dykking og snorkling. Vi driver også med vannsport. Vi leker at vi har tre hester. Den største hesten er seilbåten Alfard. Bak går den mellomste hesten Kjapp (jolla) og bakerst tripper ungfolen Crack (surfebrettet). Crack er en villstyring. Helt upålitelig og nærmest umulig å sitte på. Martin har testet redningsvesten på dypt vann. Litt skrekkslagen til å begynne med, men det gikk veldig fint etter hvert. En stor takk til byggeplassen på Frydenberg som setter sikkerhet i høysetet. 

Det er nesten litt Kardemommebyaktig her. Små, fargerike hus med velstelte hager og stakittgjerder. Det finnes knapt biler, men hovedstaden her har en anselig scooterpark og folk kjører rundt med babyer og små barn. Politiet suser rundt i en gummijolle med bare føtter duppende i vannskorpen. Det er lett å bli kvitt autoritetsangsten under slike forhold.

Anikken har vært over på nabobåten og spilt Nintendo og i dag kommer nabojenta og en venninne over i vår båt for å spille. Endelig, ropte Anikken. Vi snakker mye om vennene hjemme og om barnehagen og til alle Krabber som leser dette: Vi øver også på Diggloo Diggelei og har sølvsko. Video kommer. Anikken skulle gjerne ha vært med på Grand Prix-festen. 

Vi har gått helt opp til Fort Napoleon for å mate tamme iguaner. Dessverre hadde noen lest guiden litt overfladisk, så mens vi satt på Saladeria og mesket oss med røkt fisk av alle slag, stengte hele fortet. Hva er det for slags forsvarsverk som stenger klokka tolv? Men utsikten var strålende. Anikken gikk hele veien opp og vi fikk sett tre digre iguaner.

Ferien på Les Saintes er over og ferden går videre nordover mot Guadeloupe og senere Antigua der vi skal møte mormor og Terje om én uke. Tiden flyr! 

Det sto ingenting om åpningstider her... 

Surfebrettpadlere på crack, sier du?

Lang seilas fra St. Pierre til Prince Rupert Bay på Dominica. Etter åtte timer ble vi møtt av Sea Bird – en av de bra båtgutta her i bukta. Vi hadde hørt rykter om at det kunne forekomme en og annen surfebrettpadler på crack og disse har infiltrert drømmene mine den siste tiden. Høres unektelig ganske så skremmende ut. Ikke godt å si hva de kan finne på. Padle rundt og rundt båten til de blir supersvimle eller kanskje padle rett inn i båten og lage stygge merker? Men heldigvis traff vi Sea Bird og han vet å ta vare på kundene side. Det er dog ganske travelt rundt båten med folk som skal selge ting og det er ikke fritt for at vi går på en smell eller to. 

Hvert sted sin sjarm. Noen ganger sitter den litt lengre inne. I bukta her er det ikke strandliv som står i fokus. Her ligger det en rekke skipsvrak fra orkanen som herjet i 2000 og stranda er det ingen som bryr seg noe videre om. Den er egentlig bare en enklere vei å komme seg til og fra steder. Men vi har også hørt mye fint om Dominica. Det sies at hvis Christopher Columbus skulle kommet tilbake til Karibia i dag, er dette den eneste øya han ville kjent igjen.

Første mandagen i mai er en offisiell fridag her på øya. Det betyr fest og moro på stranda og det hele blir nokså livlig utover natta når byens medisinstudenter inntar podiet. I et forsøk på å få oss en matbit, havnet vi på et av byens gatekjøkken. Og det er gatekjøkken i ordets rette forstand. Midt på gaten, grus og sand og med en fisk og et kyllinglår i et tørkepapir. Anikken syntes det var topp, men var glad for at hun hadde latt de nye sølvskoene (restaurantskoene) være igjen i båten.

På Big Papas Restaurant kunne vi få oss en øl og mens Anikken lekte med to jenter hun traff, slo vi av en prat med Ruben. Ruben bor i et skur på stranda og lever av turister og billig rom. Vennligheten selv, og med en ukuelig optimisme hva gjelder å selge ting. Fra litt vissen aloe vera til selvflådd geiteskinn. Vi traff på Leif fra Norge. En fyr som har vært her nede i ti år, vet det meste om alt og har en rekke mer eller mindre vellykkede prosjekter på gang. Han vet om alt av smuttehull, hvor man skal seile for å få kjøpt billig diesel, sigaretter, sprit og grapefrukt. Og han liker ikke å seile. Det er bare et nødvendig onde. Han blir sjøsyk hver eneste gang. Likevel har han kjøpt seg en 120 fots vrak av en katamaran som han muligens skal gjøre om til en bar. Dette har han jobbet med i et par år allerede. Vi møtte Ralph fra England som seilte over Atlanterhavet med Leif i 2000 og som i ettertid har seilt rundt alene i en 26 fots seilbåt han kjøpte for en tusenlapp på Trinidad. Og slik kan man lett slå i hjel en ettermiddag eller to.

Vi har vært på padletur oppover langs Indian River og sett en haug med landkrabber og en død boaslange. Vi har også vært på en åtte times biltur rundt øya. Kanskje litt ambisiøst, men det gikk veldig fint. Øyas elleve vulkaner og over 350 elver gjør at den er ekstra frodig. Det bugner av mango- og brødfukttrær. Vi har sett trær med kakao, kanel, cashewnøtter, passionsfrukt, stjernefrukt, avokado og selvfølgelig kokosnøtter. Vi har sett papayabusker, ananasåkre og bananplantasjer i hopetall. Alt lukter så deilig og friskt. Vi plukket med oss litt sitrongress til middagen i morgen.

Martin har så vidt begynt å spise annen mat. Grøt, papaya og mango står på menyen. I bruksanvisningen står det at 50 prosent av babyer som begynner å få fast føde, sover bedre. Jeg vet hva som skjer med den resterende halvparten. De sover mindre.

Les Saintes er neste stopp. 

Mona og Martin laaaaaaaaaaangt der nede. 

Ved foten av Mt. Pelée

På vei fra Fort de France til St. Pierre ble vi igjen beæret med besøk av en gjeng delfiner. Det ser ut til at de elsker å leke med seilbåter. De stryker tett inntil båten og hopper og danser. Ganske så fantastisk start på dagen.

St. Pierre er en liten by helt nord på Martinique. Den ligger rett under vulkanen Mt. Pelée. I 1658 ble byens siste innfødte kastet ut av europeerne og det blir sagt at det ble kastet en forbannelse over byen. Vulkanen skulle hevne dem. Byen var et blomstrende handelssted og Vestindias perle – Karibias Paris. St. Pierre var Martiniques kommersielle, kulturelle og sosiale hovedstad. Skip kom fra hele verden for å ta med seg rom, sukker, kaffe og kokos. Storstilt handel gjorde plantasjeeierne styrtrike og sjømennene tok for seg av billig rom og vakre kvinner. Alle var glade.

Vulkanen ga en rekke advarsler. Den brummet og hveste og den 2. mai 1902 ble hele byen dekket av aske. Senere samme dag ble flere mennesker drept av et skred med kokende, vulkansk leire. Den 5. mai hadde vulkanen nok et utbrudd som drepte en rekke mennesker. Likevel var det ingen som rømte. Martiniques daværende guvernør, Mouttet, var ganske ny i gamet og hadde ikke lyst til å ta det enorme ansvaret det var å evakuere øyas viktigste by. I stedet ønsket han intenst at problemet skulle forsvinne. Ingen grunn til å skape panikk eller misstemning, så han forsøkte å dysse det hele ned. Det ville være uheldig for forretningene. Det ble opprettet en komité som skulle overvåke vulkanen og denne fikk også ansvaret for å informere lokalavisen om situasjonen. Ingen fare, var komiteens klare beskjed. Så folk ble.

To minutter over åtte den 8. mai eksploderte vulkanen og i løpet av et øyeblikk var hele byen fullstendig utbrent av den voldsomme varmebølgen som fulgte. Bare rykende ruiner var tilbake. Så godt som alle byens nær 30 000 innbyggere ble brent til døde, kun to stykker unnslapp katastrofen. Den ene var i kjelleren og den andre satt i et fangehull. Cyparis hadde blitt arrestert dagen før. Snakker om å være på rett sted til rett tid. Fremdeles står mange av ruinene igjen og gir oss en sterk påminnelse om de voldsomme naturkreftene. Vulkanen ligger høy og dyster i bakgrunnen og toppen er hyllet inn i skyer og tåke. Riktig så skummelt.

Det blir mye vulkansnakk og Anikken benytter et hvert ledig øyeblikk til å ta opp temaet. Og det er mange ledige øyeblikk når man er på seiltur. Vi har blitt enige om å reise herfra hvis vulkanen våkner til liv igjen. Kanskje vi må bruke jolla.

Byen er riktig så koselig, selv om det er lite igjen av fordums storhet. Nå bor det rundt 5 000 mennesker her og innbyggerne er relativt fattige. St. Pierre er vel verdt et besøk og dette er også det beste stedet for en rekke flotte utflukter på Martinique. Vi har blitt tatt godt vare på.

Ellers har vi hatt to mindre uhell. Først veltet en dumpe over Anikken og foten hennes havnet i klem. Senere lekte Anikken at hun var en brachiosaurus på dekk og glemte at inngangsluken ned sto åpen. Det er jo ikke så lett å se det når man er en dinosaur på rundt 25 meter og mellom 12 og 14 meter høy. Hun fikk seg en smell, men det gikk heldigvis bra.Vi har også sett en én meter lang slange som beveget seg langs bunn. Ikke så verst skummelt det heller.

Hva angår underhudsfettet til Clausen, Gry, så har jeg en mistanke om at den gutten ikke bruker Snickers som sjøsyketabletter.