Holy Howth

Endelig er vi i Dublin! Eller nærmere bestemt Howth – en halvøy rett nord for Dublin. Og her er det utrolig fint. Naturskjønt, de deiligste fiskerestauranter og ikke minst mulighet til å kjøpe blodfersk fisk rett fra de mange skøytene som har havna her som base.

Flyturen gikk strålende, sett bort fra at vi holdt på å miste flyet. Vi hadde så god tid. Så god tid at vi bestemte oss for å spise baguette med kylling tikka enda klokken så vidt hadde passert syv. Så god tid at vi kunne leke lenge rundt og i lekeflyet. Så god tid at jeg kunne stå i evigheter å snakke med noen venner som var på vei til Korsika. Uten Ulvangsokker. Til slutt fant gaten det for godt å rope oss opp. Da satte vi opp tempoet noe. Etter to timers flytur, kunne vi sette føttene på irsk jord. Jeg tipper at den eldre herren som hadde forhåndsbestilt vindusplass på rad 9C denne regnfulle tirsdagen, har en høne å plukke med Norwegian.

Martin koser seg med blåskjell

Etter en rask kaffe i vakre Alfard, var det duket for Dublin. Arne hadde fått nyss om en brukbar lunsjrestaurant. Det han ikke visste var at det også var en butikk med all verdens ting og tang. Han visste heller ikke at de hadde verdens kuleste lampe som besto av intet mindre enn 7 lampeskjermer og at denne lampen var til salgs. Og han visste heller ikke at denne lampens skjebne var å bli med til Norge i en 37 fots seilbåt. For at ikke de to kapteinene skulle gå helt fra konseptene, spurte jeg for syns skyld om hvor stor lampen ville være i innpakket tilstand. Dobbelt så stor som den antikke skrivemaskinen jeg akkurat pakket inn, svarte damen. Svaret hadde ingen betydning. Nå er det litt trangere i kahytten der Anikken og jeg sover. Men det er det verdt. Hva er vel 10 dagers litt trøblete søvn, mot et liv med alle lampers mor? Selv om Arne var nokså irritert på seg selv for at vi i det hele tatt hadde gått inn i butikken, disket han opp med den deiligste torsk med en nydelig saus av bacon og ingefær til middag. Han og Johannes skal få komme på besøk når lampen har fått sin velfortjente plass.

Fine, lille lampen ...

Martin har ikke endret søvnmønsteret nevneverdig, så allerede klokken 06.30 onsdag morgen befant vi oss på stedets lekeplass. Men vi tok oss også en liten runde rundt i havna, og fikk plutselig øye på en fire-fem seler som boltret seg i småfisk. Veldig eksotisk! For en start på dagen. Vi befinner oss definitivt litt lengere nord. Gradestokken viste rund 8 grader i dag morges, og det føles litt hustrig. Første gang i Alfard uten å svette, men det finnes da en mellomting?

Anikken påstår det er sommer!

I natt setter vi kursen mot Isle of man. Her må vi justere for tidevann. Dette kommer til å bli en fantastisk ferie og det er i tillegg meldt om noe bedre vær. Nå må jeg suse tilbake til båten for å forberede dagens fiskemiddag.

Arne gjør gode miner til slett spill...

Se, se, se en sel!

Alfard på vei hjem!

Ganske nøyaktig et år etter EkClausen mønstret av i Trinidad, er snart familien samlet på ny i 37 fots moro. Denne gangen med ullundertøy, seiljakke og vanntette bukser. Stemningen er nokså spent, men kapteinene har allerede mønstret på og lover fish and chips til frokost når Pinky, Martin og Anikken ankommer Dublin tirsdag morgen. Lettmatros Martin har bikket halvannet år og det blir mildt sagt en utfording å holde han innenfor rekka. Men vest og line er på plass. Det meldes om jevnt regn i en ukes tid så vi har med oss langt mer på denne tidagers seilasen enn det vi pakket til 180 dager i langt smulere farvann. Alle ber om at Trinidad-Mona holder seg langt unna.

Snapp!

Høy 1. etg. leies ut. Barnevennlig.

Snapp. Regn. Snapp. Lukene! Snapp. Hvor er de? Snapp. Lars i badeshorts. Snapp. Nei. Vent. Snapp. Lars i sykkelshorts! Snapp. Sykkelshorts!

St. Georg. Chaguaramas. Port of Spain. Stabekk. Hjemme! Så stort. Så mye plass. Og så mange ting. Altfor mange ting. Men du verden så fint det er her.

Bursdagsmiddag med barn uten rutiner

Vi er hjemme. Etter fem måneder til sjøs, er vi tilbake på Stabekk. Godt forankret. Trenger ikke lenger å bekymre oss for om hjemmet vårt er på samme plass når vi våkner. Og det er ganske deilig.

Savnet etter evige lørdagsmorgener, morgenbad, roti, reggae, rasta og mango kommer, men akkurat nå nyter vi å være hjemme. Har ikke vært alene et sekund siden vi landet fredag 30. juli, men det er topp! Lars begynte å jobbe mandag og Anikken begynner på SFO i morgen. Hverdagen er definitiv på vei. Men etter fem måneders ferie, er det vel lite sympati å hente. Det er greit. Jeg skjønner det.

Siste feriedag!

Martin har ikke en eneste rutine i kroppen og Anikken hevder at hun ikke liker norsk mango. Vi har en del å jobbe med. Men fy fillern så bra vi har hatt det!

Vi sees!

Hjemme!

Landlubbers

Vakre Alfard

Ja, så er Alfard på land. Det er rart. Det er rart at hun fremdeles gynger. Og det er rart at 152 dagers ferie snart er over. Rart. Og fint.

Men først skal hun pusses og vaskes etter alle kunstens regler. Puter skal renses, skrog skal poleres og tanker skal tømmes. Igjen strømmer det på med utgifter og jeg hører svakt pappas stemme i bakhodet: ”Hvis du noen sinne tenker på å kjøpe seilbåt, Mona, skal du gjøre følgende øvelse: Stable hele familien under et campingbord i hagen og sett på vannsprederen. Sitt der i to uker mens du river tusenlapper i to. Hvis du synes det er moro, kan du trygt kjøpe deg en båt.” Bytt ut hagen med Chaguaramas. Kanskje ikke helt riktig, men et lite poeng hadde han jo. Fin fyr.

Men vi angrer ikke! Lars fikser og ordner, og Sam hjelper oss med å finne de riktige folka og de riktige butikkene. For øyeblikket strever Lars med å innstallere air condition som skal hindre at luftfuktigheten skal ta knekken på inventaret. Riktig jobb for en ingeniør.

Martin og jeg rusler en del rundt i marinaen. Vi kommer ikke så mye lenger, for det står en gjeng med løshunder og henger ved inngangen. De tror at Martin er en nydelig, liten tapas og oppfører seg nokså truende. You can check out any time you like, but you can never leave …

 Martin tester nytt element - gress!

Dessverre har Trinidad-Mona flyttet inn igjen. Det er en person få - eller ingen - ønsker å tilbringe tid med. Ikke minst jeg. Kapteinen forsøker alle triks for å få henne til å flytte på hotell eller reise på utflukt, men til ingen nytte. Vi har hatt noen helt fantastiske måneder, så Trinidad-Mona skal ikke klare å ødelegge det på én uke. Hun får ikke bli med når vi skal på hotellferie i Port of Spain på tirsdag.

God is a Trini

Martin slapper av

Etter å ha tilbrakt en svært så trivelig lørdagskveld med Mads og Ingela fra Sverige samt resten av smulglervinen fra Carriacou, nærmet det seg den fryktede søndagen. Sam dukket opp som avtalt for å seile båten over til Trinidad søndag kveld. Det gjorde ikke tollmannen. Han hadde bestemt seg for å forlate kontoret til fordel for en tidlig brunsj. Det skapte en viss ubalanse i tidsregnskapet. Etter mye frem og tilbake endte Lars og Sam ute på flyplassen for å sjekke ut av Grenada. Der manglet de det riktige skjemaet, og enden på visa var at sjefen ute på flyplassen måtte kjøre tilbake til kontoret inne i byen for å få alt helt riktig. Først klokken syv på kvelden var Alfard på vannet og blinket iherdig på Martin og meg som tilbrakte natten på et hotell i Mourne Rouge (Haibukta).

Planen var å seile om natten for å unngå eventuelle pirater mellom Grenada og Trinidad. Det var en mørk og stille natt. En svært vindstille natt. Så vindstille som det aldri har vært før. Etter tre timer med motor, oppdaget Lars at dieseltanken slett ikke var så full som han hadde trodd. Og de to jerrykannene på dekk var så tomme så tomme. Ikke noe vind og ikke noe diesel. Det finnes vel bare et dekkende ord for en slik situasjon. Klønete. Gutta heiste seil, men til liten nytte. Klokken 05.00 var det stopp. Da lå de ikke lenger stille. De drev bakover mot Grenada. Så mye for å seile om natten for å unngå pirater. Som den deiligste konfekteske lå de bare der og duppet. Full av godbiter.

Redningen er nær

Etter iherdig tankegang og utallige forsøk på å få tak i noen på Trinidad som kunne komme ut med noen liter drivstoff, ble gutta plutselig oppmerksomme på at de lå og drev rett ved siden av en oljeplattform. På VHF´en fikk de tak i en av supplybåtene og etter litt småprat, var det duket for påfyll. Fire mann i redningsbåt og en kanne diesel. Dårlig diesel. Motoren streiket med én gang. Filtrene var tette på et øyeblikk, og stemningen var alt annet en lystig. Men oljeplattformer er ikke skikkelige oljeplattformer uten en skikkelig maskiningeniør. To og en halv time senere var tanken renset, motoren fikset og tanken fylt opp igjen med super vare.

Videre på vei mot Trinidad fikk Lars og Sam også besøk av kystvakten. Ikke sånne puslete kystvakter, men kystvakter med maskinpistoler på jakt etter illegale flyktninger og narkotika. Alfard var velsignet fri for begge deler og kunne fortsette ferden. En pratesyk norsk kaptein meldte seg også på VHF´en for å slå av en prat. Først klokken seks mandag ettermiddag seilte de inn til Peaks. 11 timer etter forventet ankomst.

Og på Peaks sto Martin og jeg og ventet. Også vi var litt etter skjemaet. Flyet var to timer forsinket og på flyplassen var det ingen som visste noe. På skjermen sto det ON TIME. Karibiapuls.

Nå er vi sammen igjen og det er fint! I følge Sam er Trinidad orkansikkert. God is a Trini. Vi får tro ham på det.

Tropical depression

Muskat

Vi storkoste oss på tur rundt Grenada. På muskatfabrikken ble vi satt godt over 100 år tilbake i tid. Her gjøres alt manuelt. Fra sortering til påmaling av sekker for eksportering. Grenadas største eksportartikkel er nettopp muskat, selv om mange av trærne gikk tapt i Ivan. Vi badet på nordspissen av Grenada. Her møtes Atlanterhavet og Det karibiske hav. Flaggene vaiet rødt og dramatisk, men på enkelte strekninger av stranden var det trygt å bade. Den økologiske sjokoladefabrikken bød på sjokoladete og smaksprøver. Vi fikk også teste ut tradisjonen med å danse i kakaobønner. Zoë og Anikken var ekstatiske da det viste seg at fabrikken også huset papegøyer, skilpadder og aper. Anette fikk plukket stjernefrukt og jeg tuslet fornøyd med en guave i lomma. Vi besøkte Leapers Hill, stupet der de gjenværende Karib-indianerne hoppet i døden i stedet for å la seg beseire av franskmennene på 1600-tallet. Grenada har en høyst dramatisk historie som toppet seg da en marxistisk militærgruppe kuppet makten i 1983. Få dager etter kuppet ble øya invadert av USA og seks andre vestindiske land.

Det nærmer seg definitivt slutten her nede. Anikken reiste hjem sammen med de andre på tirsdag og det ble veldig tomt. Jeg tror jeg må ha fått en tropical depression. Jeg er ikke sur. Jeg er rasende. Rasende på fyrstikker som er så fuktige at de knekker. Rasende på myggnetting som drypper. Rasende på klær som aldri tørker. Rasende på glass som velter. Som en vandrende kruttønne, gjør jeg dagene høyst ustabile for den like rolige kapteinen.

Men Grenada har ikke endret seg. Øya er like vakker som før og menneskene like vennlige og storsinnede. Når traff vi sist en bussjåfør som kjørte oss helt til døra?

Planen er å seile ned til Trinidad på søndag. Sam kommer opp og hjelper oss. Martin og jeg står mellom tre valg. Seile til Trinidad, fly til Trinidad eller fly hjem fra Grenada allerede på søndag. Vanskelige valg å ta, men kanskje siste alternativet er best. Det er som kjent ikke plass til kruttønner på en 37 fots seilbåt. 

Bestemor over bord!

Livemusikk til middagen

Zoë og Anikken fortsetter å sjarmere seg gjennom Karibia. På Mayreau var det Robert på Righteous & de Youth som lot seg begeistre og hentet frem trommer slik at jentene kunne spille. Spørs om han ikke angret på det etter hvert, men han lot som ingenting. Bestemor og Anette lot seg sjarmere av Mayreau. Her hadde vi også vår første MANN OVER BORD-øvelse, da bestemor havnet mellom båten og jolla. Det ble en munter øvelse. Ikke minst synes jentene at det var ustyrtelig morsomt. Bestemor bevarte fatningen og besto øvelsen med glans. Muggpølsamerikanerne ved siden av fikk eminent kveldsunderholdning, uten av det så ut til å hjelpe på humøret. Jeg er usikker på om seilferie i Karibia er det beste hvis man ikke tåler naboer. Og er det mulig å være i så dårlig humør når man befinner seg på et av de deiligste stedene i verden? Mystisk.

Robert selv

Tobago Keys er et syn uansett vær. Denne gangen blåste det hatter (dessverre ikke kokosnøtthatter) og høy og det ødela for snorklingen. Men ikke for opplevelsen av de ubebodde øyene og det fantastiske revet som ligger som en hestesko rundt hele. En god grunn til å komme tilbake til Karibia. Snart.

Seilturen tilbake til Carriacou gikk strålende. I Tyrrel Bay bestilte vi pizza fra Lazy Turtle, hentet dem med jolla og spiste sammen med Deavanti på Hallelujah. Deavanti poppet popcorn, spilte Bob Marley og vi følte oss straks som hjemme. I've been here before and will come again... Det gamle flagget vårt ble dekorert av jentene og vaier nå i vinden på Hallelujah. Det er fint å tenke på.

Nå er vi tilbake på Grenada og virkelig nyter de siste dagene her i Karibia. Vi har tatt sommerferie og i sommerferien vanker det litt ekstra. På BB´s Crabback i St. Georges fikk Zoë og Anikken en egen lekeonkel som tok dem med på fiske, plukket kråkeboller, lærte dem om kakaobønner, muskat og kanel. De spiste krabbe til middag og hevdet uoppfordret at det var det beste de hadde smakt. Maten var eminent. Jolla var tunglastet med muskat, kanel, mango og kakaofrukt da vi forlot restauranten. På Aquarium oppleve vi cruisevarianten av Karibia. En fin restaurant med en beliggenhet som bare finnes i brosjyrer. Trodde vi. Tunfiskbiffen var av en annen verden. Martin og jeg tenker på å sove en natt på hotellet der når Lars skal seile båten til Trinidad. Martin og jeg – og alle parene på bryllupsreise. Martin og jeg med egen jacuzzi på verandaen. I mine utvaskede (og uvaskede) grønne shorts, glir jeg rett inn i miljøet.

Take-away fra BB´s Crabback

I morgen er det rundtur rundt øya med sjokoladefabrikken som et av høydepunktene. Vi har det ganske fint.