Get out of the water! Get out of the water!

Hai med mobilkamera

Akkurat i det jeg hadde rigget opp familien i strandkanten for det perfekte familiebildet med et nokså dårlig mobilkamera, oppdaget vi plutselig at det var en viss aktivitet rett ved siden av. Som i en scene tatt rett ut av Haisommer, ropte folk at vi måtte komme oss ut av vannet. Psyken var slett ikke forberedt på noe skummelt, og da jeg snudde meg så jeg en svart plastpose som lå og duppet i vannet. Like etter så vi at det beveget seg noe svart, spisst og lynraskt gjennom vannet. En hai! En ganske liten hai, men en hai! En ganske ufarlig hai, men fremdeles en hai! Og haien var i trøbbel. Den hadde tre motorbåter etter seg og ble etter hvert presset inn i hjørnet av bukta. Etter en lang og strabasiøs jakt, vant haien. Anikken og jeg tok en lavmælt high five. Ingen grunn til å provosere sinte fiskere med spyd og harpuner.

Anikken og jeg følger dramaet

Vi er igjen på Grenada og ligger i jålehavna. Havna der alle taukveilene rettes på hver kveld og havnegutta har stive, rene skjorter. Jeg har fønet håret for første gang siden februar og det føltes nesten som en spabehandling. En nokså rimelig spabehandling, riktignok. Rett ved siden av oss ligger det et sjørøverskip, og rett som det er legger de ut på tokt med nesten ekte sjørøvere om bord. Det kunne kanskje vært en tanke å spørre dem om de vil slå følge med oss over til Trinidad. Eller om vi kanskje kan få låne kostymet deres. Det vil nok skremme en hver pirat som måtte prøve seg.

Vi lå noen dager i Tyrell Bay og fikk endelig smakt på mangroveøstersene. I det vi skulle til å lage en St. Hans-omelett, hørte vi en lav røst på utsiden av båten. ”Hey, Skip, how about some oysters?” Kapteinen var skeptisk, men etter et par smaksprøver var han overbevist. Meningen var å kjøpe et dusin, men ting går ikke alltid etter planen her. Østersmannen hoppet om bord og begynte å åpne østers som om det ikke fantes noen morgendag. Et dusin ble raskt til tre, fire og fem. Lime hadde han også, og selv hadde vi en kald flaske hvitvin. 60 EC fattigere, men rik på østers og en ganske uvanlig og morsom opplevelse.

Anikken måtte på sitt andre legebesøk. Og det ene legekontoret er mer underlig enn det andre. Det er ikke noen resepsjon der man kan henvende seg og er det et venteværelse, er det fylt opp med gamle bilseter og kjøkkenvasker. På Bequia sto vi bare utenfor et hus vi kanskje trodde var legekontoret og ventet på en lege som kanskje skulle komme klokken 16.00. I Hillsborough hang det skilt om at legen var opptatt. Det viste seg etter hvert at legen ikke var der i det hele tatt. Men det ordner seg alltid, og Anikken fikk medisin for ørebetennelse. Nå kan hun ikke ha hodet under vann på ti dager. Det forbudet sprakk etter fire minutter i vannet, da Anikken ”glemte” seg.

Været er fremdeles et tema, selv om det er fint på Grenada akkurat nå. National Hurricane Center forventer 21 navngitte stormer/orkaner i 2010, og førstemann Alex er i dette øyeblikket på vei mot Belize og Guatemala før det forventes at den beveger seg mot Mexicogolfen. Det vil få store konsekvenser for opprydningen etter oljekatastrofen. Som om de trenger flere utfordringer. De ulike stormene/orkanene får navn i alfabetisk rekkefølge, og jeg kan ikke si at Igor høres ut som en hyggelig storm å være i. For ikke å snakke om Shary.

Nå gleder vi oss veldig til besøk av bestemor, Anette og Zoë! Jeg gleder meg også til litt påfyll av bøker. Jeg er fremdeles lei meg for at jeg er ferdig med Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo.

Sommer og ... en del regn

Grillfesten var en suksess. Maten var fortreffelig og Anikken danset seg inn i tropenatten etter en smektende steelbandversjon av Do you really want to hurt me.

Dagen etter forlot vi Bequia og seilte mot Mayreau. Mayreau er liten øy i Grenadinene med rundt 300 innbyggere. På veien fikk vi igjen et gledelig besøk av en gjeng delfiner. Salt Whistle Bay på Mayreau er selve fasiten på en sydhavsøy. Lang, vakker sandstrand med palmer og små stråhytter og nesten ikke et menneske. Virkelig et paradis. Anikken og jeg svømte inn til land for å snorkle og leke.

Også i Salt Whistle Bay bød det seg en grillfest. Martin var ikke i topphumør, men vi bestemte oss likevel for å delta på festlighetene. Da vi ankom festen, oppdaget vi at vi var de eneste deltakerne. Ikke den mest populære grillfesten, med andre ord. At det ikke var tenkt på drikkevarer til festen – ikke engang et glass vann – bekymret ikke arrangøren. Likevel så det riktig så koselig ut med lykt, bål og bord i strandkanten. Det syntes også de 941 myggene som åpenbart ikke hadde fått mat på en stund. I løpet av ti minutter hadde vi pakket sammen fisk, ris og poteter og var tilbake i båten. EkClausen glemmer tilstadighet å spørre om hva ting koster under mottoet Hvor dyrt kan det være? Dyrt, er det mest vanlige svaret. Men fisken smakte godt.

Lørdagen var satt av til å utforske øya. Helt på toppen ligger øyas eneste bebyggelse og her finnes også den berømte baren ”Righteous & de Youths” drevet av Robert Lewis. Her traff vi på en av øyas originaler. Det var nesten komplett umulig å forstå hva han sa og langt mindre hva han mente. Hver gang jeg dristet meg til å spørre, fikk jeg følgende kommentar: ”You heard me perfectly well. You just don´t believe it.” Etter hvert forlot han bordet vårt for å forvirre noen andre og vi hadde en lang og hyggelig lunsj med båtfolk og Robert selv. Vi tok også turen innom Dennis Hideaway. Dennis inviterte på bassengbading og en prat om livet på øya. Under orkanen Ivan hadde en rekke båtfolk blitt innlosjert hos han og det endte i full fest med sjømatpasta og rom. Det er en fest vi ikke ønsker å bli invitert på.

Dagen etter regnet fullstendig bort. Vi koste oss med å prøve å tette lekkasjer i luka og en og annen svømmetur i regnet. Været er definitivt mer ustabilt nå. Flere systemer ligger over Atlanterhavet og gjør seilingen noe mer uforutsigbart. Vi har alliert oss med en rekke andre båter og har nå slått følge med båt fra Sør-Afrika. De pakket bagen og noen surfebrett og forlot landet sitt for godt. Planen er å slå seg ned et annet sted, men først skal de seile noen år. De har en sønn på ti år og de har trampoline på båten. Det er ganske stas og Anikken er mildt sagt begeistret. Vi håper vi kan seile sammen med dem ned til Trinidad i midten av juli.

Seiltur i øsende regn 

For øyeblikket befinner vi oss i Tyrell Bay på Carriacou. Det er som å komme hjem. Øya har blitt grønn siden sist, og både dyr og mennesker nyter godt av det. Skipperen tar seg en velfortjent dusj i regnet.

Martin har blitt seks måneder og feirer det med å korte ytterligere ned på dagsøvnen. 

Doooooooo yoooooo really want to make meeeeeeeee cryyyyyyyyyyyy? 

Nervepirrende døgn

Mens verdens øyne er rettet mot fotball-VM, forbigår arrangementet nærmest i stillhet her i Karibia. Her er det været som teller. Grunnet en rekke forhold, er dette ventet å bli en overaktiv orkansesong. Det toppet seg mandag morgen da National Hurricane Center meldte at det var et lavtrykk på vei over Atlanterhavet med 60% sjanse for å utvikle seg til å bli en orkan. Det er dårlige nyheter for mannskap med frynsete nerver.

Mandagens snakkis dreide seg selvfølgelig om hva, når og hvor. Vi bestemte oss for å avvente situasjonen før vi eventuelt heiste klutene med kurs for mangroveskogen i Tyrell Bay på Carriacou. Heldigvis viser dagens værmelding at NHC har nedgradert sannsynligheten til 10% og at det eventuelt vil gå nord for Bequia der vi for øyeblikket befinner oss. Phu! Her gjelder det å følge med. Etter å ha vært ute i 40 knop er vi lite lystne på 140 knop. Anikken håpet at stormen skulle ta seg opp, slik at vi måtte ligge på hotell. På hotell har de ofte TV. Skuffet, er vel det rette ordet.

Borte hos Daniel Storey ble vi buden på en øl og litt værsnakk. Dave og Michell fra USA solgte alt de eide for fire år siden og kjøpte seg en seilbåt. Ingen av dem hadde sovet i båt før og anker visste de knapt nok hva var. Men nå kan de alt og deler vennlig sin kunnskap med oppskakede nordmenn. I tillegg fikk jeg oppskrift på hjemmelaget yoghurt og nå blir det yoghurt fra morgen til kveld. Det er ingenting som ikke blir bedre med yoghurt naturell på toppen.

Siden sist har vi også vært innom våre venner på St. Vincent. Rosi og Orlando disket igjen opp med en deilig middag og før vi reiste derfra hadde vi fylt opp båten med smykker, avokado, mango og ikke minst en stor potte med aloe vera. Orlando hadde plantet for oss og kom roende ut med den på morgenkvisten.

Her på Bequia får vi en følelse av at vi ikke er alene. Mange båter kommer og går, men det er også en hel del som blir liggende. Det er sommer i Karibia nå. Det betyr noe høyere temperatur (det var jo ikke akkurat hustrig fra før), litt flere regnskurer og et hav av blomstrende flamboyanttrær. Vakkert. Vi har vært og besøkt skilpaddene og denne gangen fikk vi lov til å klappe dem. Det kom som en overraskelse at skilpadder er skikkelig nysgjerrige og kosete. Veldig moro! Vi har også vært på fottur over til Friendship Bay som nærmest er lukket og låst for sesongen. Heldigvis var Bequia Beach Hotel åpent, så vi fikk oss litt å spise. Siden vi var de eneste gjestene – både i restauranten og hotellet ellers – fikk vi benytte oss av det herlige badebassenget. Det er vel det nærmeste EkClausen kommer et infinitybasseng. Enkelte vil kanskje hevde at vi var i overkant entusiastiske.

Anikken har begynt å jobbe for maten. Hun kjører jolle, hopper i land med tauet, binder opp, slipper anker og ikke minst bidrar til at innsjekkingen går som en drøm. Ved å pynte seg med kjole, sølvsko, smykker og lipgloss går det meste på skinner. Nå lader vi opp til grillfest i morgen. Dette er tredje gang vi prøver oss på samme grillfest. Vi har bommet både på tid og sted. Men i morgen. I morgen.

Det er ingen som har fortalt Anikken at det ble fanget en hammerhai helt inne ved bryggen her. Vi venter. Til hun blir voksen.

Seilingen kommer seg!

Den gamle mannen og crocksene

Et tegn på at man bør komme seg videre, er når knopmåleren har grodd fast. Etter én uke i Rodney Bay beveget vi oss videre sydover langs St. Lucia. Planen var å legge oss i Marigot Bay, men ryktene om en fiskefest i landsbyen Anse de Ray fristet oss til å fortsette et lite stykke til. Det fristet åpenbart ikke mange andre seilbåter, for vi var den eneste i bukta. Men folk kom fra fjern og nær i prammer, på surfebrett, i biler og på sykler for å delta på denne ukentlige lokale festen. Hele hovedgaten fylles opp med boder og spisebord og så er det bare å sette til livs det du måtte ønske. Anikken benyttet anledningen til å vise de lokale jentene siste nytt innen lipgloss. Martin hadde på forhånd bestemt seg for at han ikke ville være på noen fest, så etter to øl og noen fiskebiter var vi igjen på plass i båten. Lars er muligens skipper, men det er Martin som bestemmer.

Dagen etter seilte vi videre til Vieux Fort og ble tatt i mot som gamle venner. Alle syntes at Martin har blitt større og alle tror fremdeles at han er jente. Vi hang rundt på The Reef som vanlig og det var ikke fritt for at jeg sendte surfefilmene fra ungdomstiden en og annen nostalgisk tanke. Også vår gamle venn, som presenterte seg selv som The Dinghy Man, dukket opp igjen og hilste oss velkommen. Først så dukket det opp en falsk jollemann med mørke hensikter. Han var i ferd med å dumpe all søpla i strandkanten, men ble tatt på fersk gjerning og fikk seg en alvorlig strekk av Jollemannen. Som takk arvet han de oransje Crocksene til Lars. Usikker på hvem som var gladest – Jollemannen eller jeg.

Skipperen forsøker alt som står i hans makt for å få Alfard til å gå fortere. I tillegg til å få båten polert, forsøker han også å strippe den for utstyr. Verst har det gått utover grillen som nå er helt uten innhold. Videre har han kvittet seg med en hel del verktøy og nå til sist var det kameraet som måtte gå planken. Har en mistanke om at også brillene mine har gått samme vei. Ingen har sett dem siden 4. april.

Planen fungerte. Turen fra St. Lucia til St. Vincent gikk på rekordtid. Alfard logget 13 knop, vinden var oppe i 40 knop i kastene og bølgene fem meter høye. Det kom litt brått på oss og det hele føltes noe dramatisk før vi fikk båten under kontroll. En smule over besetningens komfortsone, men Anikken løste dette fint ved å synge Mamma Mia av full hals.

Karibia begynner å tømmes for båter og de som er igjen beveger seg mot Grenada. Anikken har igjen fått hjemlengsel og vi har laget en Zoë-kalender for å korte ned ventetiden. Martin har fått to tenner og han nøler ikke med å bruke dem.

Dessverre får vi ikke publisert bilder av Den avskyelige snømannen og kameraten i Lock Ness på badeferie i Karibia. Nye bilder kommer så snart et nytt kamera er på plass. Den fartsgale skipperen får ikke røre det.

Martin står stadig i fare for å bli kidnappet.

Idyllen slår sprekker

Etter å ha gått klar av katastrofen i ukevis, dukket det plutselig opp et forslag om en runde Scrabble. Vi burde visst bedre. Vi burde ha satt en stopper for det. Men plutselig var alt for sent og vi satt der med syv bokstaver hver og forsøkte etter beste evne å kvitte oss med æ, w og c. At S*Æ*P’E er et høyst gangbart ord vet alle. I hvertfall de som var unge på 1920-tallet. Beskyldningene haglet og misnøyen spredte seg. Skipperen benytter enhver anledning til å bruke harde ord som juksemaker og pipelort. Han vet ikke at ordet M*U*G*G*P*Ø*L*S på en god dag kan gi opp mot 34 poeng hvis man treffer på trippel ordpoeng og trippel bokstavpoeng.

Av mindre katastrofer kan vi nevne branntilløp. En sklibrikke hadde sneket seg over gasskomfyren og skapte uhygge i noen stakket minutter. Flammene slo opp, men besetningen opererte helt etter boka med brannteppe og det hele. Vi fikk oss en skikkelig støkk og det ble en vel autentisk brannøvelse. Kanskje vi fikk røyket ut noen av følgesvennene våre. I tillegg har vi blitt truet av ungdommer i hovedstaden på Dominica. Jeg reagerte iskaldt og rasjonelt ved å nekte å bevege meg ut av matbutikken. Crackmisbrukere som følger etter deg til fots er langt mer skremmende enn crackpadlere på surfebrett.

Vi er tilbake i Rodney Bay og sløser vilt med både vann og strøm igjen. Det ligger mange båter her, men de fleste er lukket og låst for sesongen. Minner litt om høsten i Norge. Vi har truffet på veldig mange hyggelige mennesker og endelig fått sushi til middag. Bursdagen til Terje ble feiret på The Edge (restauranten med verdens dyreste vann) og bursdagsbarnet spanderte rundhåndet.

Vision – en lokal rastafarimann – har tatt oss med på tur rundt øya og vi kom hjem med lommene fulle av avokado, mango, lime og cashewnøttfrukt. Vi dro ut klokken 05.00 for å få med oss papegøyene som flyr i grålysningen. Det er ganske magisk å være høyt oppe i fjellet, kun akkompagnert av fuglekvitter og knirkende bambustrær. Det går mot slutten på mangosesongen nå, så papegøyene har gode dager. Vi fikk også hilst på en svær boa som lå og slappet av i morgentimene. Drive-in vulkanen i Soufrire ga rom for en haug med spørsmål fra Anikken. Den sydet og kokte og lukten av råttent egg var tidvis nesten uutholdelig. Det er en god ting at det lukter svovel. Den dagen det ikke lukter noe er det virkelig skummelt.

I morgen reiser mormor og Terje. Mormor kommer sannsynligvis til å bli stoppet i tollen når hun forsøker å smugle ut kilovis med frø. Disse tre ukene har gått uhyggelig fort. Det har vært utrolig hyggelig med besøk, men nå begynner hverdagen igjen for EkClausen. Vi seiler videre sydover for å være på Grenada i slutten av juni. Da kommer bestemor, Anette og Zoë.

Anikken er tidvis noe engstelig for å seile i Atlanterhavet. Tenk om vi treffer på en liopleurodon. Alfard på syv tonn virker litt lite robust mot en øgle på 150 tonn. Vi er alle glade for at vi ikke seiler i Juratiden.